Jeg blir rett og slett sjokkert jeg. Norsk kommer på plass 9 av 22 over mest unyttige fag. Når kan språket vårt bli unyttig? Hvor mange har vel ikke irritert seg over bl.a. grammatiske feil som dukker opp?

RLE/KRL kommer på 2.plass. 2.plass over mest unyttig!! Jeg forstår de som blander faget med det gamle Kristendom, men RLE/KRL er noe helt annet. Det handler absolutt ikke bare om det kristendommen og andre religioner. RLE/KRL er med på å skape forståelse for andre kulturer og annen væremåte. Det er også dette faget som tar opp problemstillinger i hverdagen (hva gjør du om du ser noen som mobber, stjeler o.s.v.), og det er det faget som i størst grad gir elevene muligheter til å begrunne egne meninger. RLE/KRL gjør elevene valgbevisste.

Matematikk er på 12 plass med 16862 poeng. Hvis hver person som har stemt på dette faget har gitt det 6 poeng (som i mest unyttig), vil det si at det er over 2800 mennesker i Norge som mener at de ikke har behov for matte. Og dette er bare blant de som har stemt! Over 2800 mennesker har ikke behov for de fire regneartene. De bryr seg ikke om at de får igjen feil beløp da de har handlet. De har ikke behov for å måle veggen i stua for å se om de har plass til ny bokhylle. De trenger ikke vite hvor mye 70% avslag er, og om de har med 200 kroner på butikken tar de bare med seg varene de har plukket ut og håper at de har nok penger. Skulle ønske jeg fant matematikk like unyttig. Tenk å slippe å bekymre seg for at lønningen strekker til!

Språk. Det å lære andre språk er det absolutt ikke behov for. 6.plassen er sikret.
Når det kommer til valg av fremmedspråk som fransk og tysk kan jeg forstå at mange finner dem unyttig. Det er absolutt umulig å sidestille disse språkene med engelsk. Etter min mening er nemlig engelsk et av de aller viktigste fagene i norsk skole. Du trenger det, uavhengig om du skal bli lege eller fotballspiller. Du trenger det for å kommunisere med resten av verden, og er du blant de som vil opp og frem er det nesten klin umulig å få en toppstilling dersom du ikke ha engelskspråket på plass. Ikke alle kommer like langt med Solberg-engelsk.

Hva mener du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

  Det har gått litt tid siden forrige tannlegebesøk, og etter å ha diskutert med meg selv i en evighet har jeg endelig bestilt time…

Det er mye jeg syntes er skremmende, men det er få ting som kommer på høyde med tannlegen. Hvite frakker, gummihansker og ukomfortable bomullsdotter som stappes inn i alle munnens gjemmesteder. Det eneste positive er at tannlegelyset er så sterkt at man blir tvunget til å lukke øynene. Da slipper man å se alle de grusomme tannvåpnene som er klare for angrep.

Jeg vet akkurat når min tannlegeskrekk begynte. Det nærmet seg slutten av 90-tallet, og jeg hadde to tenner som måtte trekkes slik at nye kunne få plass. Storebroren min kjørte en blå Volvo 240, og det var han som fikk æren av å kjøre meg til trekking. Siden han ikke var helt på nett med tannlegen selv, sendte han meg inn i løvens hule helt alene…

Venteværelset var tomt da jeg ankom, og fornøyd slang jeg meg ned i en stol. Ukebladene klarte ikke å fange oppmerksomheten min, så blikket begynte å vandre. Det festet seg på en plakat av en tang som hang på veggen. En tang som skulle trekke en uskyldig tann. Skrekken kom uventet og fort, og da jeg hørte skritt i gangen smatt jeg inn på do for å gjemme meg.

Jeg hørte at navnet mitt ble ropt opp flere ganger. I ti minutter satt jeg musestille og stirret på den hvite doveggen. Da jeg var sikker på at kysten var klar, snek jeg meg ut av tannlegebygget og inn i bilen til broren min. Jeg bare nikket da han spurte om alt gikk bra. Han smilte fornøyd og kjørte hjemover.

Vi var nesten hjemme da brodern insisterte på å se tennene mine. Motvillig åpnet jeg det urørte gapet mitt. Han sukket tungt, snudde bilen og lovte meg godteri dersom jeg var villig til å prøve igjen. Naiv og dum gikk jeg nok en gang inn til tannlegen. Denne gangen var broren min med, og han forklarte situasjonen for tannlegen. Jeg fikk ny time på sekundet, og før jeg fikk sjansen til å protestere satt jeg i den forhatte tannlegestilen. Sekundet etterpå var to tenner borte.

Dessverre fikk det hurtige besøket konsekvenser. Tannlegen visste at jeg var nervøs, og hadde nok vært litt kjapp med bedøvelsen. Resultatet var en diger verandaleppe som strakte seg fra nesetippen til hakeflippen. I to dager var jeg nummen og forvokst. Det var både flaut og vondt, og i ettertid har jeg ikke klart å utføre tanninngrep med bedøvelse. Tannlegeskrekken ble et faktum.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I forrige uke var jeg på leirskole. Med nyinnkjøpt regntøy og ankelhøye gummistøvler inntok jeg brygga for å passe på at en gjeng 12-åringer fikk et positivt møte med saltvann og robåter…

De er modige, disse nesten tenåringene. Selv om de aldri før har satt sine bein i en båt, er de hundre prosent sikre på at de er verdensmestere i å ro. Dessverre er det ikke dem selv det går utover når den selvsikre holdningen glipper og de endelig innser at det å ro ikke er så enkelt som det ser ut som.

Alle kan ro når det er vindstille. Lekende lett glir man gjennom flytende søppel og blekrøde brennmaneter. Livet er herlig, og praten om det motsatte kjønn flyter like lett som båten. Problemene starter først når vinden begynner å piske opp bølger. Heldigvis er det pålandsvind, og de små robåtene sendes sakte, men bestemt, mot land. Eleven kjemper med årene, men kun noen få består den tøffe vindprøven.

De grunnstøter tre meter fra land. Tre tøffe gutter som ikke engang har dun på leppa begynner å sutre. Vannet er kaldt, og brennmanetene truende. Livet er ikke lenger morsomt.

"Trenger dere hjelp, gutter?", roper jeg så høyt jeg kan. De vinker ivrig med armene og stuper fremover da båten blir truffet av nok en bølge. Jeg tar av meg gummistøvlene, bretter opp gummibuksa og vasser ut. Brennmanetene ler og leker sisten rundt knærne mine. Jeg dytter båten, og ber elevene dytte med årene. Den ene gutten er uheldig og snubler. Åren han holder slår lett mot hode til en av hans kompiser. Tårene renner.

Jeg tar tak i den sårede, og bærer ham til land hvor han får trøst av en annen. Deretter forsøker jeg å dytte båten nok en gang. Det er ikke lenger kaldt. Båten løsner, og de to resterende guttene forsøker å ro. Det nytter ikke. Jeg sukker tungt, og klatrer ombord. Bestemt beordrer jeg guttene til å sitte i ro, mens jeg selv tar til årene. Det går lekende lett. Jeg peiler inn brygga, og etter et par minutter er vi i sikkerhet.

Triumferende fester jeg båten med to tau før jeg gjør meg klar for å hoppe i land. I et uoppmerksomt øyeblikk glemmer jeg de sinte bølgene som har måttet gi fra seg de tre fangene sine. Jeg hopper, og i samme øyeblikk slår de grinete bølgene til. De skaller inn i båten, og jeg mister fotfestet. Sekundet etterpå detter jeg så lang jeg er. På brygga ligger jeg til alles beskuelse. Knærne er såre og vonde. Bølgene fikk sin hevn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hver onsdag arrangerte det lokale sangkoret bingo på grendehuset. Selv var jeg ti år gammel første gangen jeg fikk prøve og spille, og spenningen var stor da jeg entret bingolokalet sammen med mamma og et par andre familiemedlemmer. Ettersom vi var sent ute, var det bare ett bord ledig i den røyfrie avdelingen. Fornøyde setter vi oss ned og drar frem bingotusjene våre.

Vi burde skjønt det. Det går mange vandrehistorier om bingospilleres vaner, og de er sanne alle sammen. Gode og velrutinerte bingospillere har faste lykkebord, fast lykkefarge på tusjen, faste lykkebingoklær og en fast lykkekaffekopp som de tar med hjemmefra. Godt innlærte bingospillere roper "HYSJ!" høyt i kor dersom noen sier et ord i utide, og sinte blikk sendes i din retning dersom du roper "BINGO!" før Olga. Eller Mathea. Eller Gullborg. Alle bingospillere har muskler som digre muskelmenn, og ansiktet har tusenvis av rynker som kan telles på samme måte som trærnes årringer.

Vi var unge, dumme og uvitende om bingospillerenes normer. Frekke som vi var hadde vi satt oss ved bordet til Olga. Eller Mathea. Eller Gullborg. Ordet sprer seg som ild i tørt gress, og et titalls rynkeansikter stirrer sint i vår retning. Vi er nykommere, men har likevel klart å begå den største nybegynnertabben. Vi har utført en stor ugjerning, og er ikke noe bedre enn kriminelle bankranere. Offeret får straks alles støtte. Stakkars Olga. Eller Mathea. Eller Gullborg.

Så dukker Olga opp. Eller Mathea. Eller Gullborg. En diva som kan komme sekundet før bingoen starter, og likevel få den plasseringen hun ønsker. Da hun legger merke til oss, gir hun kåpen sin til en i følget sitt før hun strener mot bordet vårt. Eller sitt. "Det er MITT bord!", roper hun. Mamma titter uinteressert opp fra sitt 21-spill, og sier klart og tydelig: "Da burde du kommet litt før".

Det er et ledig bord i røykeavdeling, og det får følget til Olga. Eller Mathea. Eller Gullborg. Hun hoster for å demonstrere sin motvilje.

Spillet er i gang, og jeg har litt problemer med å følge med. Jeg har to brett, og det er ikke så lett å finne tallene med en gang. Plutselig ser jeg at det ene brettet har fire rekker. "Bingo!", roper jeg. Før Olga. Eller Mathea. Eller Gullborg.

"Beklager", sier arrangøren, "Du hadde bingo for et tall siden. Det gjelder ikke lenger". Mamma prøver å forklare at jeg bare er ti år, men det hjelper ikke. Det er mammas ansvar å passe på at jeg får med meg alt. Tårene presser på. 400 kroner er mye for en ti år gammel jente.  "Tilpass for dem", hvisker noen på nabobordet. Vennene til Olga. Eller Mathea. Eller Gullbjørg.

Jeg ville ranet en politistasjon før jeg prøvde meg på en bingohall…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagres som kladd? Hvert minutt?? Hvor da liksom?? I en halvtime har jeg stolt på disse ordene… Og så er alt borte! Kladd du liksom…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått med meg at det er skuddår i år, noe som gjør at februar måned blir litt lenger enn normalt. Likevel stusset jeg litt da jeg fikk denne mailen:

 "Skjemaet tar omkring 3 – 4 minutter å fylle ut og er åpent til og med mandag 48. februar, eller til vi har mottatt et tilstrekkelig antall besvarelser".

Blir virkelig februar utvidet med hele 20 dager nå som det er skuddår? Litt ekstra tid ønsker vel alle seg, men hvordan i all verden skal man få en månedslønn til å vare i 48 dager?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er vant med å fly. Som regel møter jeg opp på flyplassen en halv time før avgang, fordi jeg kjenner rutinene ut og inn. Jeg vet at pcen skal ut av sekken og scannes alene, og jeg er fullt klar over at det er begrensninger for hvor mye flytende væske man får ta med seg. Pass (dersom jeg skal utenlands) og annen identifikasjon er alltid med, og flybilletten er selvfølgelig printet ut på forhånd. Likevel hender det en sjelden gang at det glipper når jeg skal gjennom sikkerhetskontrollen.

Gode og komfortable reiseklær er viktig for at flyreisen skal bli mest mulig behagelig. Dessverre er det ikke alltid at man husker hva som er behaglig å ha på seg, og da tar man gjerne det første og beste man får tak i. Selv om det første og beste er en olabukse som har en ødelagt glidelås og mangler knappen i livet…

"Hah",tenker jeg og velger et belte med stor beltespenne,"klarer ikke denne å holde buksa oppe, så klarer ingenting det". Selvfølgelig er jeg fullstendig klar over at belte må av i sikkerhetskontrollen, men 30 sekunder uten belte kan vel alle klare.

Bagasjen er sendt, og det er bare sikkerhetskontollen igjen. Pcen legges i en kasse på rullebåndet, og beltet legges sammen med jakka i en ny kasse. Med lange, brede skritt spaserer jeg gjennom kontrolldøren. Det er da det totalt overraskende skjer: Det begynner å pipe.

"Kom hit", kommanderer en bartetrønder av utenlandsk opprinnelse. Lydig tar jeg brede skritt mot høyre, slik at mannen kan kroppsvisitere meg. Buksa begynner å skli, og jeg samler beina i håp om å holde den oppe. "Du må spre beina", forklarer bartetrønderen. Desperat klemmer jeg rumpeballene sammen i håp om at de skal få tak i noe av buksa. Armene peker rett ut til hver sin side, så dem er det ingen hjelp i.  Buksa sklir, og lengselsfullt stirrer jeg bort på beltet som har nådd enden av rullebåndet. Det vesle apperatet trønderen visiterer meg med piper og piper. Buksa sklir. "Supert", tenker jeg og kniper rumpeballene godt sammen. Nå er jeg i alle fall godt på vei dersom sikkerhetsvakta drar frem gummihanskene.

"Du må ta av deg skoene!", sier bartetrønderen strengt. Jeg drar raskt på meg buksa, som har avslørt mer enn en liten rørleggersprekk, før jeg knyter av meg de flyplassikre skoene mine. De sendes av gårde på rullebåndet, mens jeg går gjennom sikkerhetskontrollen nok en gang. Denne gangen piper det ikke! Overlykkelig tar jeg på meg belte, før de udugelige skoene mine knytes på igjen. Idet jeg griper tak i venstre, legger jeg merke til en liten tegnestift som har borret seg vei inn i sålen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Under en fest forteller en kompis en artig historie. Dessverre vet vi ikke slutten, men har håp om å finne det ut etter en publisering her:

To arbeidskollegaer er på vei til Ikea. På turen dit er de så uheldige å kjøre på en katt, og ettersom ingen vil la den ligge igjen død i veikanten putter de den i en pose som de legger bak i bilen. Da de kommer frem til Ikea er den døde katten glemt, og de begynner handleturen uten å gjøre noe med liket.

Da handleturen er over, har karene mange nytt som skal ha plass i bilen. Gamle ting må derfor tas ut, slik at alt kan stables på en fornuftig måte. I all ståa glemmer de å putte posen med katten tilbake i bilen, så den blir stående alene i noen minutter.

Plutselig får en av karene øye på en negerdame (unnskyld, kvinne av utenlandsk opprinnelse)som er på vei inn på Ikea med posen hvor den døde katten ligger. Karene klarer ikke styre sin nysgjerrighet, og følger etter damen. Hun forter seg til Ikeas kafeteria hvor hun åpner posen for å ta en titt på tyvegodset…

Damen skriker, stolen velter, og hodet slår borti en blomsterpotte. De to arbeidskollegaene viser ingen tegn til at de vet hva som er i posen.Damen er bevisstløs, og ambulansen ankommer. Hun legges forsiktig på en båre, og før et teppe legges over får hun rveska si og posen med den døde katten lagt oppå magen hennes…

Her ender fortellingen for vår del. Vet noen hva som skjer da damen ankommer sykehuset og får se katten for andre gang?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Plask. Plask. Plask.

Fire små barneføtter løper over plenen. Vannet spruter hver gang en av de fargerike støvlene treffer bakken.

Plask. Plask. Plask.

To paraplyer med Donaldfigurer svinges rundt i luften. Regnet treffer to små menneskepanner.

Plask. Plask. Plask.

Kappløp fra huskestativet og bort til epletreet. En faller, og lillebrors ti fingre borrer seg inn i gjørma.

Plask. Plask. Plask.

Med et stopper regnet, og sola titter uventet frem. Latteren stilner, og paraplyene treffer bakken.

Lillebror stirrer forundret opp på himmelen, tramper med føttene i en liten dam og spør undrende: "Skal vi gå inn igjen nå?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er helt mørkt i rommet, og jeg er dypt inne i drømmeland. Plutselig bråvåkner jeg, og legger merket til at det ligger noen ved siden av meg. Personen er helt ukjent for meg, og jeg kjenner at panikken brer seg…

Hvem er denne fremmede, og hvor kommer den fra? Og hvordan i all verden har en jeg ikke kjenner klart å komme seg inn i huset mitt? Jeg rister hysterisk på hodet, og øynene leter febrilsk i mørket etter noe å slå med. For alt jeg vet kan denne fremmede ha uhederlige hensikter, og jeg har ikke tenkt til å gi meg uten kamp. Følelsen jeg har er nesten ubeskrivelig, men den kan vel omtrent sammenlignes med det å våkne opp ved siden av en morder, velvitende om at morderen kan våkne i neste sekund. Jeg finner ikke noe å slå med, og plutselig beveger den fremmede seg. To armer strekker seg mot meg, og legges beskyttende om meg.

- Shyssj, kjære, sier eieren av armene.

- Åh, er det bare deg gutten min, mumler jeg. Sekundet etterpå har jeg sovnet igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende