Jeg selger blomster. Roser, nelliker, alpefioler, kaktuser og eføy. På jobb i dag ble jeg spurt om helt andre ting enn jeg har kunnskaper om…
For et par uker siden kom en afrikaner innom meg på jobb. Han var helt ny i byen, og ettersom mitt fjes var det første vennlige han hadde sett bestemte han seg for å be meg om hjelp. For han hadde, i likhet med mange andre afrikanere, et stort og hemmende problem: Han kunne ikke norsk.
Afrikaneren hadde mottatt noe han trodde var en velkomsthilsen til alle nye norgesbeboere, en avis proppfullt av gode tilbud. Norgesmagasinet. Den stakkars afrikaneren ville benytte seg av gratistilbudene, men hadde dessverre litt problemer med å forstå hva som var gratis. Snill som jeg er oversatte jeg alle sidene til franskengelsk, forklarte at han måtte betale porto for det ham ville ha, og advarte han om at enkelte av tilbudene krevde at han ble medlem. Afrikanerene fylte ut 4-5 kuponer, takker og forsvant.
I dag dukket afrikaneren opp igjen, og fortalte at han hadde mottatt to piller i posten. Viagra.
-How do I use them? Spør den førti år gamle afrikaneren og slenger en bruksanvisning på disken(jeg vet alderen hans fordi han måtte fylle ut fødselsdatoen sin på bestillingskupongene)
- Eh, I’m sorry, but I’m working right now, svarer jeg og angrer i samme sekund. Hva om han tilbyr seg å komme tilbake når jeg er ferdig på jobb?
- Please, just read. You made me do this. And there’s only two pills. Where’s the box? And why do I have to pay? Jasså, afrikaneren anklager meg for at varen ikke er som han hadde trodd. Og at han måtte betale porto hadde jeg informert han om flere ganger.
- Jeg beklager, men har du spørsmål må du nesten ringe det telefonnummeret som står i brevet du har fått. Jeg vet ikke helt hvordan denne, eh, medisinen fungerer. Samtalen foregår fortsatt på engelsk, men av leservennelige hensyn har jeg tatt meg den friheten å oversette til norsk.
-Hvordan fungerer viagraen?, roper den afrikanske mannen høyt, og skremmer vettet av en middelaldrende dame som studerer uteblomster.
- Spis den, så finner du ut av det!
- Men hvorfor må jeg betale så mye for to små piller?
Jeg smiler tappert, lei av å forklare ting som ikke blir helt forstått likevel. Jeg streker under nummeret til pillekompaniet:
- Du må bare prøve å ringe. Du kan selvfølgelig sende pillene tilbake, men du vil være nødt til å betale portoen da også. Det vil riktig nok ikke komme på så mye som den regningen du har fått.
Afrikaneren takker for det lille jeg har kunnet tilby av hjelp, og jeg puster lettet ut da han snur ryggen til og går. Jeg vet at han kommer til å returnere til blomsterbutikken når de neste sendingene hans kommer. Kanskje noen burde fortalt ham at i en blomsterbutikk kjenner man bedre til blomstene enn biene..
Den middelaldrende damen med uteblomstene sniker seg frem til disken. Da jeg gir vekslepengene tilbake klarer hun ikke å dy seg:
- Han skulle bare visst hvor mye moro som er gjemt inne i de pillene!