Plutselig dropper du bomben. Vi har bare snakket om løst og fast tidligere, og jeg har prøvd å fremkalle latteren din ved å fortelle at jeg kostet frem feil bil i dag tidlig. ”Vi kommer til å snø inne”, skriver jeg og legger til en passende smiley på slutten.
”Jeg skal dø”, svarer du. Jeg vet ikke hva jeg skal si, vet ikke hva du vil at jeg skal si. Jeg legger ned messenger vinduet ditt, og lurer på om jeg skal logge av. Kanskje jeg kan unngå hele temaet, dersom jeg bare kobler fra hele datamaskinen og forklarer at jeg hadde problemer med internett neste gang vi snakkes. Vi skal jo treffes i sommer. Jeg gleder meg. Du skal dø.
Du skulle jo være i orden nå. Du ble jo operert, det er jo bare en knapp måned siden. Kreften var borte, og alt var bare fryd og gammen. Hvorfor sa du at du hadde det bra, når sannheten var en helt annen? Datamaskinen gir fra seg et lite pip hver gang du skriver en ny beskjed til meg. Jeg leser, men skriver ikke noe tilbake. Du kjører 14 mil hver dag for å få behandling. Det hjelper ikke. Du skal dø.
Beskjeden fra legene er klar. Du har 1 til 6 måneder igjen å leve. Kanskje er du borte før snøen rekker og smelte. Nå er det bare et kappløp mot tiden igjen, et løp du er dømt til å tape. Du har feiret din siste jul, og snart skal du ut på din aller siste reise. ”Jeg er glad”, skriver du. ”Glad for at jeg har fått tid til å si farvel”. Du er glad. Jeg gråter. Du skal dø.
Vi skal ikke treffes. Ikke ennå. Du skal dø.