Jeg flytter igjen. Følelsene løper rundt i meg, og etterlater omtrent like mye kaos som 10 elefanter ville gjort om jeg slapp de løs i stua mi.
Ved forrige flytting dukket det opp barndomsminner for hver ting jeg tok i. Dukker jeg lekte i som liten, klær som ble for små for ti år siden og gamle kladdebøker fra barnskolen. Nå er det deg jeg finner i hver minste ting.
Jeg fant mailene du har skrevet til meg, som jeg i lange nattetimer har printet ut. Gode ord om hvor glad du er (var) i meg, dine innerste tanker, morsomheter fra hverdagen din og søte kort du har sendt for å muntre meg opp. Meg, bestevennen din. Innimellom dukket det opp mailer hvor du fortalte hvor redd du er (var) for å miste meg. Tårene begynte automatisk å renne. Mistet du meg, eller mistet jeg deg?
Kjolen fra forrige nyttårsaften havner i en pappeske som jeg ved slurvete flytteskrift skriver "penklær" på. Egentlig kunne jeg bare skrevet navnet ditt på den, for alle klærne minner om deg. Husker du bursdagene dine, hvor jeg hvert år prøvde å finne på noe nytt? Det nærmer seg bursdagen din igjen, men det blir ingen overraskelse fra min kant i år. Vil du savne det?
Sangen du synes minte om meg spilles plutselig over radioen. Jeg kan ikke helt forstå hvorfor, for den er gammel og ikke særlig populær mer. Jeg stapper bamsen jeg fikk av deg ned i en svart søppelsekk,og slår av radioen. Kortene du har gitt meg når du har hatt dårlig samvittighet legges sammen med en bunke andre kort. Har samvittigheten din det bra nå?
En liten minnebrikke dukker plutselig opp i nattbordskuffen. Jeg har ikke brukt den minnebrikken på nesten 2 år, for jeg vil ikke overføre videoen av deg, hvor du forteller at jeg betyr så uendelig mye, over på pc. Jeg vil bare klemme den med hånden og vite at jeg er den eneste som vet hva som er på den. Men du vet det også, ikke sant?
Bestevennen min. Borte. Husker du?