Nok en dag i mitt stille, men meget innholdsrike liv. Skulle prøve meg som vikar i 6.klasse i dag, på en helt ny skole, og som om ikke det er nok fikk jeg en nesten helt blind og en nesten helt døv jente i klassen. Jeg ble stående å skrike til klassen, og jeg skrev megastore bokstaver på tavla (som om det egentlig betydde noe, ettersom den nesten blinde jenta hadde kamera som forstørret opp det som sto på tavla. For å være helt ærlig tror jeg mine skjeve bokstaver gjorde det verre).
Dum som jeg er klarte jeg også å røpe at jeg har bursdag i morgen, noe som selvfølgelig resulterte i at hele klassen reiste seg opp og sang bursdagssangen for meg. Tror ikke jeg har vært så flau på lenge…
Da skoledagen var over og jeg skulle skriv under et skjema for den assisterende rektoren klarte jeg selvfølgelig ikke finne kontoret hans med det første, og da jeg endelig fant det ba han meg ta kopier for ham. Naiv og en smule optimistisk fant jeg kopimaskinen, og tastet inn antall kopier. Selvfølgelig kom alt ut i A3 (noe som sikkert hadde vært perfekt for den nesten blinde jenta). Jeg stapper alle kopiene ned i sekken min (om jeg hadde kastet dem ville jo den assisterende rektoren skjønt hvem som hadde bomma), og stilte inn kopimaskinen etter beste evne. Denne gangen kom bare halve arket med. Jeg stapper alt ned i sekken, og forsøker igjen. Nok en gang klarer jeg å bomme. Dessverre rekker jeg ikke stappe disse ned i sekken før en lærer kommer inn. Ettersom jeg er meget fornuftig (og innser når det finnes oppgaver jeg ikke klarer å mestre alene), spør jeg om hjelp. Hennes kopieringsevner er mye bedre enn mine, så det går helt smertefritt.
Skolen er klar til å forlates, og jeg går ut til bilen jeg har parkert rett foran skolen. Dessverre kjenner ikke jeg og bilen hverandre så godt, så jeg klarer ikke låse den opp. Selvfølgelig er dette rett foran klasserommene, så det samler seg en gjeng unger i vinduet (sukk, hvorfor måtte de ha en time mer enn meg?). Jeg lenger meg mot panseret, smiler skrått og vinker. De setter seg tilbake på plass, og jeg får den roen jeg trenger til å åpne bilen. På under fem minutter er dne åpnet, og jeg er på vei hjem. Endelig.