Flere av dere har sendt meg mail og undret på hvor uheldig jeg egentlig er. I denne bloggen har jeg presentert noen av mine uhell(men likevel ikke for flaue til å nevne), og tenkte jeg skulle ta en liten oppsummering. Kanskje du kunne være snill å hjelpe til med å rangere de?

* I Frankrike eksploderte doen når jeg skulle trekke ned, noe som selvfølgelig resulterte i at jeg fikk meg en god dusj… Som om ikke det er nok, skjedde dette på en ungdomsskole.

* Jeg SPYTTET ut østersen jeg fikk servert på en restaurant (også i Frankrike), mer hører til historien som kan leses her.

* På japansk restaurant begynte jeg å spise kluten vi fikk utdelt for å vaske oss med (Ja, den så litt ut som en bolle)

* Jeg har blitt låst inne 2 ganger på skolen, hvor det i teorien ikke er mulig å bli låst inne.

* Jeg knuste glassdisken på jobben den første uken jeg jobbet der

* Jeg bumpa (småkræsja) inn i en politimann i oslo.

* I Tyrkia ble jeg stoppet av en fyr på gata. Jeg trodde han ga meg komplimenter for den nye toppen min, så jeg takket, nikket og smilte. I virkeligheten var han fascinert av puppene mine.

Vel, det er sent og jeg kan ikke komme på alt, men skal prøve å legge til mer når hukommelsen dukker opp igjen.

Jeg mener at jeg for det meste er uskyldig offer for de ting som oppstår, selv om jeg er meget distre. Politiet ringer rett som det er for å informere om at mine personlige eiendeler er funnet, og det samme gjør forskjellige butikker og restauranter. På videregående hadde nøkkelknippet mitt fast knagg på kontoret, slik at jeg selv kunne komme å hente det uten å forstyrre de som arbeidet der.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagen i dag er nok et bevis på at jeg er blant de mest distre og uheldige her i landet. Ingen tvil om at alt som kan gå galt, vil gå galt når jeg er tilstede.

Etter å ha vært blant Elixias støttemedlemmer i en femukersperiode (fraværet skyldes ulike årsaker jeg ikke vil gå nærmere inn på), bestemte jeg meg i dag for å stikke innom en tur. Alt begynte bra, med enkel styrketrening og morsomme kondisjonsøvelser. Dessverre, naiv og dum som jeg er, lot jeg meg overtale til å bli med på Nike Rockstar time. For de som ikke vet det, går dette ut på å danse en aerobiclignende dans etter rask og rytmisk musikk.

Ettersom jeg alltid er sent ute av ulike årsaker, kom jeg noen sekunder etter alle de andre til timen. Rommet var fylt opp av omtrent 40 overiverige damer og tre usedvanelig modige menn. Så stille som mulig lister jeg meg rundt de dansende kroppende, og finner meg en lite utsatt plass lengst bak i rommet. Musikken starter, og alt går bra. Riktignok sliter jeg med å finne rytmen og tråkker rett som det er på sidemannens ben, men alt i alt gjorde jeg en bemerkelsesverdig innsats. Helt til jeg oppdaget at innstruktøren skar en liten, nesten usynlig, grimase hver gang hun så i min retning. Konsentrasjonsmessig falt jeg helt ut, og det som tidligere hadde virket som dans ble til små urytmiske hopp. For et utrent øye kan det nok ha minnet om en indiansk regndans.

Timen er over, og etter å ha befunnet meg tre timer på treningssenteret, lengter jeg hjem til en varm dusj. Dessverre er sekken min forsvunnet. En gjeng hjelpsomme damer prøver å hjelpe,men sekken er ikke å finne i et eneste skap. Ikke har noen slengt den inn i dusjen på gøy, og søppelkassa på toalettet er også tom (med unntak av alle papirserviettene som datt på gulvet når jeg bare skulle ha en…). Jeg ler bort det hele, og damene synes nok jeg er utrolig tapper (og dum) der jeg står. En prøver hjelpsomt og forklare at mange ting har blitt stjålet, og at det er derfor vi skal ha med hengelås til skapene. Som om jeg ikke visste det liksom…

Vel oppe i resepsjonen spør venninnen min om de har fått inn en sekk (ettersom jeg nesten er på gråten med tanke på at lommeboka er borte igjen). Smilende tar resepsjonisten frem sekken min, og forteller at en dame hadde blitt bekymret da den hadde ligget på gulvet i flere timer (hva trodde hun det var i den? En bombe?) Lettet drar jeg til meg sekken, takker og spurter ut døren. Da jeg har kommet så langt vekk at resepsjonisten ikke kan se meg,  innser jeg med gru at jeg har to, blå poser på beina. Venninnen min er hjelpsom og ler seg skakk, mens jeg (en smule rødere enn da jeg fikk sekken), vender tilbake til resepsjonen med plastikkskoene mine.                 - Tenkte jeg skulle levere tilbake disse jeg, roper jeg da jeg legger de tilbake i kassen sin. Sekundet senere er jeg ute av bygget igjen.

Fordi jeg har trent så lenge, har jeg hele 11 ubesvarte anrop. Alle fra mamma. Jeg ringer opp, hvor en lettere hysterisk mamma svarer.    -Hvor er du?  - Jeg er på vei hjem nå, jeg sa jo jeg var oppe og trente, forklarer jeg rolig. – Men det er lenge siden! Jeg og pappa har vært hjemme hos deg, vi har tilogmed vært på Elixia. Deg så vi ingen steder. Langsomt forklarer jeg mamma at jeg har det bra, og da hun er roet ned lurer på om hun skal ta klesvasken min med hjem til seg (ettersom jeg ikke har klart å skaffe meg vaskemaskin enda). Jeg forklarer at jeg vasker de hos treningskameraten min, som bor rett ved siden av. mamma er fornøyd med svaret, og avslutter med å fortelle at hun ringer i morgen. Som om jeg ikke visste det allerede.

Etter en time i dusjen pakker jeg sammen skittentøyet mitt, og stikker over til min treningskamerat og nabo. Jeg slenger alt inn i vaskemaskinen, stiller inn gradene på femti og setter meg avslappet tilbake i sofaen. Da en halvtime har gått innser jeg at jeg ikke tok min nye MP3 spiller ut av lomma. Minuttene snegler seg langsomt avgårde, og etter en nesten uutholdelig time spurter jeg bort til den rene klesvaska. MP3 spilleren min har tydelige vannskader, og alle knapperfungerer som pause. Jeg prøver å trøste meg med at ting tross alt kunne vært verre… Dessverre er det ikke alltid det hjelper like godt.

Min konklusjon av det hele er at har du vært borte fra noe fem uker, så bør du ta deg fri i fem til. Det kan iallefall utsette uhellene som har nødt til å skje med 35 dager.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende