Bestevenninnen min var liten, blond og blåøyd. Hun skulle bli lottomillionær, flytte sammen med en homse og adoptere en liten mulattunge. Jeg var hennes rake motsetning, og skulle være både lege, politi, brannmann, advokat og president på samme tid. Det eneste vi hadde tilfelles var kjelleren som bandt husene våre sammen, og en enorm trang til å redde dyr i nød.
Den dagen vi ble fortalt at det ble funnet et fuglerede i nærheten av hjemmet vårt, hvor de stakkars fugleungene hadde fått øynene stukket ut ved hjelp av sigaretter, gråt vi. Det samme gjorde vi når nabogutten fortalte at han hadde slengt en katt rundt i halen, og når katten min ble påkjørt av en råkjører. Vi gråt når fuglen hennes rømte for å teste vingene sine, og vi sørget lenge når vi fant en rev som hadde dødd av skabb.
Vi så på oss selv som dyrenes beskyttere, og fjernadopterte en katt fra Moss. Hver måned sendte vi penger til det stakkars dyret som ikke hadde noen familie. Vi startet dyreklubb for ungene i nabolaget, og ga ut avis en gang i måneden hvor vi skrev om dyr og deres rettigheter. Men så, en skjebnesvanger vårdag, tok plutselig min venninnes dyrekjærlighet slutt.
Årets første loppemarked hadde nettopp gått av stabelen, og min bestevenninne og jeg hadde kjøpt flotte møbler til klubbhuset vårt. Mens vi ommøblerte inne i det lille huset, fikk vi høre en liten pusekatt som mjauet sårt og høyt. Vi slapp derfor alt vi hadde i hendene, og fulgte lyden av de triste skrikene.
I toppen av et stort grantre fikk vi øye på en liten svart kattunge. Vi visste at en nabo hadde savnet det stakkars dyret i flere dager, men istedenfor å varsle eieren om funnet bestemte vi oss for å rette katten selv. Jeg løp og hentet en av de nyinnkjøpte krakkene våre, og min venninne brukte den som støtte for å komme seg opp i treet. Hun hang og slang i første gren, men klarte ikke komme seg videre. Plutselig begynner det å regne, og min venninne vender hode oppoverog slikker seg rundt munnen. Med gru i stemmen skriker hun: "Den tisser!"
Raskt sparker jeg vekk krakken min venninne støtter seg på, slik at den ikke skal bli ødelagt av det gule regnvannet. Jeg trekker meg også godt vekk fra treet, slik at jeg selv ikke skal rammes av katastrofen. Min venninne henger og slenger i treets nederste gren, men det er for langt ned til bakken til at hun tør og slippe. Det renner og renner. Min venninne skriker og skriker. Krakken ligger trygt et stykke unna. Jeg står paralysert og ser på.
Da det endelig slutter å renne, hjelper jeg min stakkars venninne ned fra treet. Hun er gjennomvåt av kattetiss. Jeg ler.
Verdt å vite:
- Krakken ligger, den dag i dag, på samme sted jeg sparket den til.
- Katten kom seg nok ned på egenhånd, for noen timer etter denne episoden var den borte vekk.
- Venninnen min og jeg har aldri prøvd oss på lignende heltedåder i ettertid.
- De 1000 kroner vi fikk av kommunen for å starte dyreklubben, delte vi likt mellom oss.
- Dyreavisa ble lagt ned etter utgave nummer 7, og naboene fikk aldri vite slutten på den spennende føljetongen om katten som gikk seg bort.
- Min venninne tilga meg raskt, og vi startet I love you klubben, hvor vi sendte falske kjærlighetsbrev til alle i nabolaget.
- Katten på Moss fikk et godt hjem.