De må virkelig ha et sterkt ønske om å dø, disse håpløse syklistene som triller ned fra fortauene og inn i biltrafikken. Uten hjelm, og med svettebånd som matcher sykkelbuksene, setter de livet på spill.
Jeg er ikke særlig skvetten av meg, men disse selvdestruktive syklistene er mer skremmende enn både optiker, tannlege og lege tilsammen. Fornøyde triller de nedover gata, og møter de en hindring ringer de bare lett i sykkelens ringeklokke istedenfor å bremse. De ser seg verken til høyre eller venstre før de svinger rett ut i gata. De nyter lyden av hvinende bremser, og smiler fornøyd når speedometeret når toppfart. Uskyldige fotgjengere skvetter til siden, livredde og panikkslagne. Det er vår. Storhetstid for de rullende selvmordssyklistene.
Selv synes jeg det er morsomt å sykle, under kontrollerte forhold og langt vekk fra biler. Vet man ikke hva man gjør, skjer det lett ulykker.
Så, hvorfor hater jeg?
Under en sykkeltur i fjerdeklasse ble jeg påkjørt av en annen syklist i nedoverbakke. Dette var ikke fordi jeg selv kjørte uforsvarlig, men fordi denne andre personen manglet evne til å styre i tillegg til at bremsene ikke fungerte. Fullstendig sjokkert forlot jeg ufrivillig sykkelsetet, føyk over styret og foretok en styrtlanding i grøftekanten. Desorienter og uten evne til å reise meg, ble jeg sittende å stirre ut i luften. Syklisten som nesten hadde tatt livet av meg sto blodig og hylende på sykkelstien. Jeg, som ikke fikk frem et ord, fikk ingen sympati. Jeg verken blødde eller gråt. Jeg hater syklister.
Det er en dum syklist sin skyld at jeg strøyk på oppkjøring første gang. Sensor mente at jeg kjørte for nær en syklist. Hva gjorde så denne syklisten på hovedveien i utgangspunktet? Og fikk jeg valget om å nesten knerte en syklist eller kjøre inn i en volvo 240 som kommer overraskende over en bakktopp en gang til, ligger syklisten tynt an. Jeg hater syklister.