Det er sjelden jeg blir ordentlig sint eller veldig lei meg. I likhet med alle andre, hender det at jeg irriterer meg over småting som fingerknekking og doseter som står oppe. Irritasjonen setter seg somregel fast i halsen, og jeg snur meg vekk og overbeviser meg selv om at jeg ikke skal hisse meg opp over bagateller. En enkel korrigering kan jeg komme med, men ordentlig sinne resulterer det sjelden i. Når jeg gråter er det oftest fordi jeg har sett en trist film. Likevel har jeg hatt noen store utblåsninger i mitt liv.
#1 Jeg er sju år og har fått verdens fineste barbiedukke fra USA. Jeg leker ikke med denne barbien selv engang fordi den betyr så mye for meg, men plutselig sier mamma at jeg må låne den bort til en fingerspiser (en venninne som tygger istykker fingrene til alle barbiedukkene hun kommer over). Jeg nekter, og rømmer hjemmefra. Pappa tar meg igjen ved en fotballbane, og vi står i hver vår ende av den og skriker til hverandre. Jeg forklarer, gjennom snørr og tårer at jeg aldri mer vil komme hjem. Sinte er vi begge to, men pappa har et ess i ermet. Han truer med å ringe til politiet dersom jeg ikke kommer med en eneste gang. Slukøret, og med masse respekt for politiet, vandrer jeg etter pappa. Barbiedukka får ikke lenger stå fremme, men gjemmes godt.
#2 Jeg har ikke fullt rukket å bli elleve år, da den første katten min blir påkjørt. Vi var verdens beste venner. Han fulgte meg til skolen (omtrent som Lassie), og ventet til jeg var ferdig. Han sov på puta mi om natta, og trøstet meg hver gang jeg var lei meg. Etter påkjørselen som min pus, Tjukkstabben Bleikfeiten Stjernegutt, mirakuløst overlevde, sluttet ting å fungere innvendig. Det fantes ingen annen løsning enn å avlive ham. Jeg hopper opp og ned i sofaen og skriker til mine foreldre at de er noen skikkelige mordere. Jeg og pus går en siste tur i skogen. Han følger etter meg,slik han alltid har gjort. Vi blir innhentet av mine morderiske foreldre, og pus blir kjørt til dyrlegen. Han døde, og foreldrene mine fikk morderstempelet. De var like lei seg som meg.
#3 Jeg er tolv år, og det er midt i romjula. Mamma og pappa ser alvorlig på meg når jeg kommer inn i stua. Lillesøsteren min har fått et trusselbrev av en venninne. Hun har nemlig begått den store forbrytelsen at hun har kjøpt gave for mindre enn avtalt, og i brevet står det forklart at slike venner ikke er ønskelig og at hun bør komme med større gave snarest dersom hun vil ha venner. Og alt er min feil. Jeg har nemlig ertet denne venninnen til min søster fordi hun har fått en billig gave til jul. "Hoppet opp og ned og sunget en mobbesang", ifølge moren til venninnen. Hun hadde nemlig forsvart datteren sin godt når mamma og pappa konfronterte henne med brevet. Alt var min skyld, jeg som ikke hadde sett noen av dem siden jul. Jeg hadde bare begått den forbrytelsen at jeg hadde kjøpt den samme gaven som min søster til min venninne (søsteren til min søsters venninne), i tillegg til noe mer. Jeg låser meg inn på badet, og tårene renner. Når jeg er sint, gråter jeg. Mamma og pappa forstår at det ikke er min feil, og tar meg med ut for å spise den dagen. En unnskyldning fra moren til venninnen fikk jeg aldri, men når jeg ser henne i dag skjønner jeg at livet har vært hardt for henne.
#4 Jeg er ikke ungdom, men ikke barn lenger heller. Sammen med søsteren min og flere venner er jeg med i ungdommens Røde Kors hver onsdag. Helt frem til den skjebnesvangre dagen da den stakkars lederen skal dele ut noen plakater. Jeg får min plakat, men da det ikke er nok tar han tilbake min og gir den til en annen. Fordi jeg og søsteren min bor i samme hus (I likhet med mange andre på kurset). Jeg blir sint, og låser meg inne på do. Utenfor står alle å banker på døra, mens jeg febrilsk prøver å klatre ut av et knøttlite vindu. Jeg mislykkes. Alle tilbyr meg sin plakat, men jeg nekter å ta imot. Det handler om prinsipp. Egentlig vil jeg ikke ha den dumme "stopp volden" plakaten heller.Lederen tilbyr meg plakaten som henger på veggen i rommet vi disponerer,men jeg takker nei (eh, brøler nei). Stakkaren blir vitne til at jeg forlater stedet tidlig, med en hale av venner bak meg uten planer om å noen gang vende tilbake. Han ringer meg noen uker senere for å få oss alle med ut på skøyter, vi hadde jo vært en så flott gjeng. Så er gruppa plutselig halvert. Han ber om unnskylding (var ikke det egentlig min jobb?), og jeg svarer at jeg skal tenke på det skøyte greine. Vennene mine får han heller ringe, for jeg bestemmer ikke over de. Det ble ingen skøyter på oss, og jeg har ikke sett ham siden.
#5 Jeg er tretten år, og helt fersk på ungdomsskolen. En eldre elev kaster små biter av poteter på meg. Jeg blir rasende, men tiltross for advarsler slutter han ikke. I gjenglemtkurven finner jeg en gjenglemt, sur sokk, og gnir den rundt i ansiktet til potetkasteren. Han blir øyeblikkelig taus, i likhet med alle andre, og stapper potetbitene i lomma. Jeg legger sokken tilbake, og stirrer advarende på offeret mitt.
#6 Jeg er fjorten år, og har heimkunnskap sammen med grusomme medhjelpere. Den ene spiser opp alle ingrediensene, den andre sover og den tredje unnskylder alt det gale på gruppa med at jeg bare ikke har gitt det nok oppmerksomhet. Læreren min gir meg alltid ekstraarbeid, og jeg er lei alt sammen. Hun plasserer en pose sukker i hendene mine, og jeg eksploderer. Sukkeret havner i gulvet iløpet av små sekunder, og jeg ber læreren pelle seg til blokksberg der hun hører hjemme. Forfjamset drar hun fingrene gjennom det LILLA håret sitt, og forklarer sint at utbruddet mitt kostet meg en hel karrakter. jeg svarer at det blåser jeg i, og kryper ut gjennom vinduet til friheten.