Supermann kan høre folk rope om hjelp fra den andr
e siden av kloden. Med stor suksess redder han alle som er utsatt for farer. Gunhild har falkeblikk, og kan fra hele 20 meters hold se når noe er i ferd med å utvikle seg til å bli en katastrofe.
I forrige uke var jeg på leirskole. Med nyinnkjøpt regntøy og ankelhøye gummistøvler inntok jeg brygga for å passe på at en gjeng 12-åringer fikk et positivt møte med saltvann og robåter…
De er modige, disse nesten tenåringene. Selv om de aldri før har satt sine bein i en båt, er de hundre prosent sikre på at de er verdensmestere i å ro. Dessverre er det ikke dem selv det går utover når den selvsikre holdningen glipper og de endelig innser at det å ro ikke er så enkelt som det ser ut som.
Alle kan ro når det er vindstille. Lekende lett glir man gjennom flytende søppel og blekrøde brennmaneter. Livet er herlig, og praten om det motsatte kjønn flyter like lett som båten. Problemene starter først når vinden begynner å piske opp bølger. Heldigvis er det pålandsvind, og de små robåtene sendes sakte, men bestemt, mot land. Eleven kjemper med årene, men kun noen få består den tøffe vindprøven.
De grunnstøter tre meter fra land. Tre tøffe gutter som ikke engang har dun på leppa begynner å sutre. Vannet er kaldt, og brennmanetene truende. Livet er ikke lenger morsomt.
"Trenger dere hjelp, gutter?", roper jeg så høyt jeg kan. De vinker ivrig med armene og stuper fremover da båten blir truffet av nok en bølge. Jeg tar av meg gummistøvlene, bretter opp gummibuksa og vasser ut. Brennmanetene ler og leker sisten rundt knærne mine. Jeg dytter båten, og ber elevene dytte med årene. Den ene gutten er uheldig og snubler. Åren han holder slår lett mot hode til en av hans kompiser. Tårene renner.
Jeg tar tak i den sårede, og bærer ham til land hvor han får trøst av en annen. Deretter forsøker jeg å dytte båten nok en gang. Det er ikke lenger kaldt. Båten løsner, og de to resterende guttene forsøker å ro. Det nytter ikke. Jeg sukker tungt, og klatrer ombord. Bestemt beordrer jeg guttene til å sitte i ro, mens jeg selv tar til årene. Det går lekende lett. Jeg peiler inn brygga, og etter et par minutter er vi i sikkerhet.
Triumferende fester jeg båten med to tau før jeg gjør meg klar for å hoppe i land. I et uoppmerksomt øyeblikk glemmer jeg de sinte bølgene som har måttet gi fra seg de tre fangene sine. Jeg hopper, og i samme øyeblikk slår de grinete bølgene til. De skaller inn i båten, og jeg mister fotfestet. Sekundet etterpå detter jeg så lang jeg er. På brygga ligger jeg til alles beskuelse. Knærne er såre og vonde. Bølgene fikk sin hevn.