"Gunhild! Hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke kan legge deg her?" Jeg gnier meg søvnig i øynene og trekker Mikke Mus pleddet godt rundt meg. Mamma står over meg, og irriterer seg over at jeg nok en gang har lagt meg foran dodøra for å sove. Hun forstår ikke helt at den fem år gamle datteren hennes er livredd for at huset skal begynne å brenne, og at hun derfor legger seg til å sove der pappaen hennes lettest kan få tak i henne. Det er mye mammaer ikke forstår.
Da jeg var liten, var det mye jeg var redd for. Mamma tvang meg, tiltross for heftige prostester, til å møte fryktene min. I kveldsmørket sendte hun meg ned i kjelleren for å hente ting, selv om hun visste at trollene holdt til der. Mer enn en gang fikk jeg skrubbsår på knærne fordi jeg prøvde å komme meg raskere opp kjellertrappen enn hva som var forsvarlig. Trusselen trollene utgjorde var likevel størst da mamma sov, og ikke kunne forsvare meg. De bodde nemlig ikke bare i kjelleren, men også på loftet. Og loftstrappa var rett ved soverommet mitt, og jeg måtte gå forbi den for å komme inn på soverommet til mamma og pappa. Dette var utrolig skummelt, og da jeg var på do om natten la jeg alltid på sprang samtidig som jeg dro i snora. Det å dra i snora var nemlig et signal til trollene om at noen var våken, så det eneste som ville fungere for å slippe unna deres vrede var å komme seg i seng for å late som om jeg sov. Jeg går ut ifra at dette funket, ettersom trollene aldri fikk tak i meg.
Edderkopper har vært min store frykt så lenge jeg kan huske. Dette synes mamma bare var tull, og ofte lot hun edderkoppen spankulere rundt i hånden sin for å bevise at de ikke var farlige. Dessuten bringer de lykke, mente hun. Den dag i dag er jeg fortsatt ikke fullstendig overbevist om at edderkopper er ufarlige, men ettersom mamma blant annet har vunnet bil på Casino velger jeg å tro på lykkebiten.
Nå er jeg større, men jeg er fortsatt redd for de samme tingene. I tillegg er jeg redd for den røde mannen jeg er overbevist om at bor under sengen min, blindpassasjerer i bilen min som jeg ikke er klar over og det å se noen som egentlig ikke eksisterer.
Min aller største frykt, er likevel at noen jeg er glad i skal forlate meg. Frivillig.