I vår fikk jeg uventet besøk. Naiv som jeg er åpnet jeg døren uten å tenke meg om.
"Gunhild?" Den eldre mannen som sto på trammen min så strengt på meg. Jeg nikket stumt. "Jeg kommer fra NRK", forklarte han og holdt opp NRK-skiltet som om han skulle være fra FBI. "Har du betalt lisens?"
Tusen tanker for gjennom hodet mitt iløpet av få sekunder: Hadde han sett tven min? Skulle jeg lukke døra? Skulle jeg svare ja eller nei på spørsmålet? Og sist, men ikke minst, hva ville straffen bli om jeg dyttet han ned skråningen? Snill som jeg er ble det bare med tanken. "Nei", sukket jeg skyldig, "Jeg har ikke betalt".
NRK-mannen og jeg tegnet kontrakt for lisens den kvelden. Etter at han hadde gått ble jeg sittende å ergre meg. Lisensen hadde jeg rett og slett ikke tenkt på da jeg flyttet hjemmefra, og hadde det ikke vært for den splittet nye kombiner video- og DVD-spilleren min ville jeg kastet TVen etter NRK-mannen. Jeg ser da aldri på NRK! Det er virkelig ikke lett å dra ut i verden (les:tre kilometer vekk fra foreldrene dine) når det er så mange utgifter på ting en ikke engang bruker.
Regningen fra NRK kom etter kort tid. 984 kroner og 40 øre. 40 øre? Hva i all verden skal det være godt for? De kunne vel rundet opp 60 øre. Skal man flå noen kan man iallefall gjøre det skikkelig! Heldigvis hadde jeg akkurat fått stipend og var mer enn betalingsdyktig, og i August da regningen for neste halvår kom gikk det også greit. Men hva om jeg plutselig er blakk til våren? Kanskje kan jeg gjemme TVen lengst inne i klesskapet og nekte for at den eksisterer. Da får nok NRK noe å tygge på. Så kan de se åssen det e rå være fattig.
Uheldigvis tillater ikke samvittigheten min at jeg gjør noe ulovlig. Dessverre er det ingen ekstra plass i klesskapet heller…
Min konklusjon og mitt råd etter en slik erfaring er: Lytt til moren din og ikke lukk opp for fremmede. Du vet aldri om personen på den andre siden av døra vil deg vel…