Nok en gang er min uflaks dokumentert. Denne gangen på en skademelding skrevet av en politioverbetjent i Oslo.
Modig som jeg er beveget jeg meg i dag innover til Oslo med bil. Egentlig var det i utgangspunktet en god gjerning jeg utførte, for jeg kjørte en venninne (med hennes bil) inn til danskebåten. Dessverre begynte jeg å rote meg bort i samme øyeblikk som mine passasjerer var forsvunnet. Det å komme seg til Ullevaal fra sentrum er ingen lett sak, iallefall ikke om du tar feil i første kryss.
Jeg kjørte rundt. Gate opp og gate ned, livredd for fotobokser, rundkjøringer, enveiskjørte gater, tunneler, gatekryss, lyskryss, blålys og sirener. Jeg var innom Maridalen, Grorud, Grønland, Grünerløkka, Nydalen, Vestre Gravlund og et boligstrøk i nærheten av Smerud. Da jeg kom til Vigelandsparken var det et skilt med en sjiraff på, men dessverre var ingen virkelig kryssende sjiraffer å se. Litt synd egentlig, for de kunne virkelig fått opp humøret mitt.
Så var det alle tunnelene da. Av en eller annen grunn har jeg utviklet en slags redsel for disse. Har absolutt ikke noe problem med å se for meg selv slengt i veggen med et vrak av en bil like bortenfor. Det var nok kanskje likefør jeg kjørte inn i en av disse veggene i ren fortvilelse, hadde det ikke vært for at jeg endelig la merke til et skilt mot Ullevaal. Glad og fornøyd girer jeg om og svinger i riktig retning.
Mange av gatene i Oslo er dårlig belyste, og skiltingen er nesten verre. Ring 1, 2 og 3 sier meg absolutt ingenting. Likevel, full av pågangsmot kjører jeg i retning Ullevaal.. En bil presser mot meg i en rundkjøring, jeg havner i et felt jeg ikke har gitt tegn til at jeg skulle inn i, og det knaser i min bil og den splitter nye audien som opptok feltplassen min.Rolig svinger jeg inn til siden rett ovenfor, parkerer bilen og hopper ut i mørket.
- Du, jeg har noen skader på bilen min jeg, sier mannen i den sorte audien. Jeg nikker med sammenbitte tenner og forklarer så rolig jeg bare kan hva som har skjedd. Mannen, som er i femtiårene et sted, inviterer meg inn i bilen sin hvor mitt navn og min adresse blir skrevet opp. – Jeg er politimann skjønner du, forklarer mannen i en hyggelig tone. Jeg smiler sørgmodig. Egentlig burde jeg ha skjønt det. Med min flaks liksom. Jeg kunne umulig ha vært så heldig å smashe inn i en eldre, eksentrisk gentlemann som tilbød seg og betale alt. Neida, jeg måtte velge meg en lovens mann som følger boka til punkt å prikke.
Jeg viser legitimasjon, forklarer hvor jeg bor, at bilen er lånt og at jeg ikke har peiling på forsikring. Mannen smiler lett av historien min, og forsikrer meg om at alt går bra. Han skal få skaden på sin bil taksert, og så kommer han til å ringe meg. Med totalsummen som jeg må betale. I det han sier farvel prøver jeg meg på et siste, utfordrende spørsmål: - Du kan ikke kjøre foran meg til Ullevaal vel?
Med meg på slep kjører politimannen langsomt gjennom Oslos gater. Da jeg blir hengende bak i lyskryss og lignende, kjører han til siden og venter tålmodig. Etter en stund ankommer Ullevaal, og overbetjenten hopper ut av bilen, trasker bort til meg og forsikrer seg om at jeg har det bra. Jeg takker for all hjelp, og ser han kjøre avgårde.Velvitende om at jeg kommer til å høre fra "helten" min igjen.
Min konklusjon av det hele er: Kjører du i Oslo bør du spørre politiet, eller andre for den saks skyld, om veien. Nest beste alternativ er å kræsje inn i dem istedenfor, selv om dette selvfølgelig er dyrere.