"Mamma, den damen har grønt øre", sier ei lita jente på omtrent fem år samtidig som hun peker på meg. Moren sender et raskt blikk i min retning, smiler bredt og haster videre.
Da jeg er sikker på at den vesle jenta og moren hennes har forsvunnet, løper jeg ut på bakrommet for å ta en titt i speilet. Det viser seg at den vesle jenta har rett: Øret mitt er grønt! Furutregrønt. Hele øret er dekket av en grønn, klissete masse. Jeg gnikker å gnir, men det grønne forsvinner ikke. Jeg sukker, og legger håret fremover slik at det er umulig å se den grønne utveksten min.
Jeg vet hvorfor øret mitt har blitt slik. Jeg vet hvordan det ble grønt. Jeg hadde nemlig mistet bakdelen på øredobben min rett før jeg kom på jobb, og ettersom øredobbene var helt nye var jeg villig til å gjøre hva som helst for å beholde de på. Og er man desperat, så tar man i bruk desprate løsninger. Min brilijante, men desperate, løsning ble oasisfix. Det er den grønne massen som minner om tyggis, som man kan bruke til å henge opp tegninger på veggen med.
Øredobben satt fint den, og jeg tenkte ikke over hva jeg gjorde når jeg snurret rundt på den. Jeg ga ikke de klissete fingrene mine oppmerksomhet, og når håret satte seg fast i klisset dro jeg det bare løs.. Jeg overså det faktum at klumpen med grønn oasisfix ble mindre og mindre. Jeg visste ikke at den klissete massen hadde spredd seg til forsiden av øret mitt.
Hvem vet hvor lenge jeg hadde stått med synlig, grønt øre? Hvem vet hvor mange kunder som har måttet kvele latteren når jeg ekspederte dem?
Og hvem i all verden vet hvordan man fjerner grønn oasisfix fra øret sitt????