Noen kremter og prikker meg forsiktig på ryggen. Jeg snur meg overrasket rundt, og der står naboen min. Splitter naken.
”Jeg trodde nok det var deg, ja. Hvordan går det?”, undrer Fru Olsen og sender meg et av sine mest strålende smil. Hun har minst tre bilringer, men er allikevel tynn som en strek. Hvordan er det mulig?
”Jo, jeg har det bra jeg”, svarer jeg og stirrer som besatt ned på føttene mine.
Fru Olsen fortsetter å smile, og stiller meg raskt en mengde spørsmål. I blanke messingen.
Fru Olsen er gammel og rynkete, og puppene hennes er like flate som den tynneste pizzadeig. De rekker henne helt ned til navlen. Vil mine noen gang henge slik?
”Hvordan går det med studiene da? Er det vanskelig?”
”Det går jo litt opp og ned”, mumler jeg på en diplomatisk måte. Jeg skotter opp med jevne mellomrom for å få blikkontakt, men det er føttene mine som får mest oppmerksomhet. Hvordan kan hun være så normal? Klærne til Fru Olsen ligger i en haug ved siden av henne, men hun bryr seg ikke. Hun smiler. Uten en tråd.
Føttene mine beveger seg i rytmisk takt. Tærne krøller seg sammen, for så å strekke seg ut igjen. Det er nesten så jeg får krampe i den venstre foten.
”Ja,ja, jeg får vel komme meg videre jeg”, sukker Fru Olsen og tar en rask titt på klokka. Jeg ønsker henne en hyggelig dag, og lover å hilse mamma og pappa. Fru Olsen nikker vennlig, og går sin vei. Fullstendig avkledd.
Min nabo.
Bar. Blottet. Ribbet.
Kun iført Evas drakt.
I bare nettoen.
Utildekket.
Et besøk i svømmehallen er ikke alltid like enkelt.