I dag kjørte jeg hjem i tett tåke. Tåken var faktisk så tett at det nesten var umulig å de motgående bilene før det sekundet de passerte. Jeg nikonsentrerte meg om kjøringen, og cd-spilleren levde sitt eget liv. Den spiller nemlig en linje av en sang, før den plutselig kutter og forblir taus i flere minutter. Plutselig gikk det opp for meg at alt kan stoppe opp like uventet som cd-spilleren.
Vet de rundt meg hvor mye de betyr? Forteller jeg dem det ofte nok, eller gjør jeg ting som gir de visshet om hvor viktige de er i livet mitt? Jeg er ikke redd for fremtiden, men jeg er redd for en fremtid uten dem jeg er glad i. Redd for at vi skal gli fra hverandre, og ikke merke det før det er for sent. Ofte glemmer jeg at jeg ikke kan klare alt på egenhånd. Dessverre har jeg fått bevist alt for mange ganger at det er veldig vanskelig å gråte på sin egen skulder. Særlig trøst er det heller ikke i det.
Glem det som ikke teller, ikke heng de opp i de tingene som ikke betyr noe i lengden. Få vet hva morgendagen vil inneholde.