I dag, rett etter at jeg fikk vite at jeg jobber de fire neste helgene og hele påsken, slo det meg: Jeg er ikke lykkelig.
Jeg liker ikke tanken på å måtte jobbe fire helger i måneden når de andre slipper unna med to. Jeg liker heller ikke å vite at jeg tjener 20 kroner mindre enn de andre (og under tariffen) i timen, og jeg liker ikke det faktum at jeg har gått glipp av "Tre nøtter til Askepott" de to siste julaftenene fordi jeg har jobba.
Jeg er lei av at ting klusser seg til for meg i siste liten, og jeg er lei av at det alltid skjer noe så jeg kommer for sent. Jeg er lei av å miste ting, og jeg er lei av å møtes av en nedsnødd bil (som avskiltes mandag) hver morgen. Jeg er lei av å være den som får ekstraoppgaver, fordi jeg ikke har noe å gjøre likevel.
Jeg hater å ikke leve opp til alle forventninger, og jeg hater å være den som alltid sier unnskyld. Jeg hater å være forkjøla året rundt, og jeg hater å være dne som alltid snubler ned trappa. Jeg hater å tilbringe lørdagskvelder foran tv’n aleine fordi jeg aldri har andre planer. Jeg hater å bo helt alene, uten selskap fra annet enn et innbilt gjenferd.
Mest av alt hater jeg meg fordi jeg ikke gjør noe med det.