Alt og alle er ute etter meg og jeg vet det. Av en eller annen grunn klarer jeg altid å rote meg opp i det meste.
Da jeg var liten, ble jeg forklart at viljen min lå i bukselomma til pappa. Heldigvis er ikke pappa bestandig tilstede, og ettersom jeg er en ganske bestemt person tok det ikke lang tid før jeg oppdaget at viljen sin er noe man får bare man furter nok og gir motparten masse dårlig samvittighet.
"Hvis du virkelig vil at vi skal være kjærester, så må du sende julekort til meg", forklarer jeg den vesle gutten som står rett foran meg. Jeg har nettopp fylt seks år,og ettersom jeg er nesten et helt år eldre enn gutten vet jeg hva ordentlig kjærlighet dreier seg om. Jeg sparker til en snøklump, og prøver å virke så tøff som en førstklassing kan bli. Gutten ser beundrende på meg: "Jeg vil vi skal være kjærester". "Fint", sier jeg, snur ryggen til gutten og tusler hjemmover.
To dager senere dukker gutten opp hjemme hos meg med et hjemmelaget julekort. Søsteren hans har fulgt han hele veien hjem til meg, nesten en hel kilometer.
(Fire og et halvt år senere støter jeg på gutten i skoletrappa. Det har nettopp ringt inn til time, og elevene kappes om å komme først inn. "Du? Husker du at vi ble sammen?", spør han. Jeg nikker. "Vel, jeg slår opp". Hardt og brutalt slenger han det mot meg. Jeg trekker på skuldrene: "Du trenger ikke slå opp, for det har jeg gjort for lenge siden". Stolthet reddet.)
Jeg går i femte klasse, og vi har nettopp fått nye plasser. Vi har fått lov til å sitte sammen med de vi ønsker selv, så jeg sitter i en firergruppe foran kateteret. Bak i klasserommet sitter to av klassens pøbler. De bråker, og klassens ekstralærer forklarer at de ikke får lov til å sitte sammen mer: "… så Gunhild, du kan flytte deg bak til Andreas". Jeg sukker, pakker sammen sakene mine og dumper ned på stolen ved siden av mobber nummer 1.
Dagene blir lange, og jeg veksler ikke et eneste ord med ekstralæreren, Grete, som jeg tidligere likte. Jeg tar ned hånden når hun kommer for å hjelpe, og himler med øynene når hun snakker til meg. Venninnen min har akkurat fått seg datamaskin med printer, så vi skriver ut masse ark med bilder av en frosk med krone på. "Dronning Grete ", skriver jeg under frosken, og henger den opp på alle skolens korktavler.
Jeg har nesten fått Grete til å begynne og gråte. Hun er ikke trist på grunn av frosken, men fordi jeg overser henne når hun ber om å få prate med meg. Nesten så trist at jeg har lyst til å prate med henne, men det kan jeg jo ikke. Hun var jo slem mot meg, og tenk om jeg begynner å gråte når vi prater sammen fordi jeg egentlig er innmari lei meg for at hun flyttet sånn på meg?
Etter to uker gir Grete meg plassen min tilbake.
"Du kan da ikke være Emma du, for hun er jo blond!", forklarer venninnen min og setter hendene bestemt i siden.
Spice Girls ligger øverst på hitlistene, og i likhet med alle andre jenter på vår alder etterligner venninnene mine og jeg den berømte gruppa. Vi kler på oss de mest utfordrende klærne vi eier, og prøver å synge de kompliserte, engelske tekstene mens vi vrikker iherdig på hoftene. Men hvem ligner mest på hvem?
"Kan jeg ikke være Emma så gidder jeg ikke være med", svarer jeg og tramper demonstrativt ut av rommet.
Hadde mine venner vært litt bestemte selv, hadde de oversett meg etter utbruddet mitt. Vi var nemlig seks venninner, og ikke fem slik som i Spice Girls, men av en eller annen grunn måtte jeg være med for at det skulle bli noe system. Venninnene mine ringte hjem til meg resten av dagen, og fire eller fem ganger ringte de på døra. Da de skjønte at jeg ikke kom til å svare, stilte de seg opp foran soveromsvinduet mitt: "Gunhild, du kan være Emma! En av oss andre kan være Victoria". Jeg smiler fornøyd og trasker ut til dem. Ikke tale om at jeg skal være hun kjedelige Victoria som aldri smiler nei.
