Da sitter jeg her, alene i hele London, tiltross for at det bor flere millioner mennesker her. Utrolig at ensomheten er verst da det er mange tilstede.

Hele turen hit gikk smertefritt. Etter at tre personer hadde vist meg utgangen til flyplassen, fant jeg den faktisk… Hotellet var heldigvis lettfinnelig, og ingen bomber gikk av da jeg tok tuben. Utrolig men sant. Dessverre er London viewen jeg ble lovet da jeg bestilte hotellrom helt elendig, medmindre den mannen som sto utenfor vinduet mitt i dag tidlig heter London. Litt underlig at han befant seg der egentlig, ettersom jeg bor i 2. etasje. Litt uheldig for meg, som ikke vurderte ting som bukse og genser da jeg lukket opp for solen… eller London.

Frokosten hotellet serverte var ikke av beste kvalitet, selv om betjeningen der var hyggelig. Skrubbsulten fant jeg et fasjonabelt sted i Notting Hill, hvor frokosten var kjempedyr, men god. Tre bord bortenfor satt nok Londons homsepatrulje i sine rosastripete skjorter. Du skulle sett hvordan de forsiktig drakk latten sin samtidig som de sendte hverandre (og kelneren) blikk som ikke helt kan beskrives. Hvordan han ene kunne tillate seg todagersskjegg er for meg et under, men for alt jeg vet kan det jo hende det er in…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Først av alt vil jeg sende en stor takk til VG som har klart å skrive om den økte terrorfaren i London før julestria. Dere har klart, om mulig, å gjøre familien min endre mer bekymra for mitt ve og vel.

Om en uke drar jeg nemlig til London, for å få litt avslapping. Jeg skal overnatte på et elendig turistklassehotell (perfekt for en med min økonomi), og med på turen skal jeg ha med meg min mest uheldige venninne. Terror kunne jeg nok ikke brydd meg mindre om, men familien min derimot er skrekkslagen. Jeg var i Tyrkia da en bombe gikk av på en turistbuss i sommer, og selv om jeg befant meg flere hundre mil unna trodde alle straks det verste. Melding på melding tikket inn, og selvfølgelig hadde ikke jeg mulighet til å svare ettersom mobilen lå avslått og godt gjemt i en sokk på hotellet.

Så står jeg igjen i fare for å bli sprengt i lufta. Likevel kommer jeg ikke til å ta noen spesielle forhåndsregler før jeg drar, og selv om jeg er usedvanelig paranoid kommer jeg til å ta tuben (medmindre min venninne har en veldig uheldig dag. Da er det mulig at vi kaprer en taxi istedet.. selv om du virkelig ikke kan stole på noen nå til dags). Uansett, tuben gir en ekte følelse av storby og London, så der skal jeg sitte.Paranoid og mistenksom skal jeg åle meg opp mot stanga i midten av vogna, og skule rundt på alle de andre. Hvem har ryggsekk? Hvem har mistenkelig tjukk jakke? Hvem er det som sitter der i hjørnet? Oi, oi.. mørkt hår og brune øyne… det er jo slik de fleste terrorister ser ut. Best å være på vakt.

Rastløs skal de brune øynene mine sende raske blikk rundt på de andre passasjerene. Jeg skal trekke den tjukke boblekåpa godt rundt meg, og tviholde på sekken min. .Så skal jeg mumle noe for meg selv på et språk de fleste ikke forstår.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende