"Hadde jeg vært deg, ville jeg vært død for lenge siden!", sier mamma og vifter febrilsk med armene. Jeg prøver å se skamfull ut, for syns skyld, men er veldig klar over at jeg ikke lykkes.
Jeg har mistet lommeboka mi igjen, og som vanlig tar jeg det med knusende ro. Mamma derimot er lettere hysterisk, og ramser opp alle de tingene som kan gå galt.
"Alt som ikke er stjålet dukker opp før eller senere. Dessuten er det bare en matriell ting", forklarer jeg samtidig som jeg prøver å berolige mamma med et lite smil. Det fungerer ikke.
"Men du må sperre kortene dine. Tenk om noen tar ut alle pengene dine, og tenk om noen har spionert på deg og skrevet ned koden? Og hva med førerkortet ditt, hvordan skal du komme deg på jobb?? Du kan ikke kjøre noen steder nå, for det er strenge kontroller denne uken. Og hvorfor la du deg i badekaret istedenfor å lete?"
"Jeg kan da gå til jobb, det er jo ikke så langt. Alt ordner seg vet du, og jeg har allerede lett alle steder. Man kan ikke gå rundt å bekymre seg for alt mulig".
Mamma sukker oppgitt:
"Kan du ikke iallefall ringe de stedene du var i går? Og sperre kortene dine?"
"Hadde noen fått inn lommeboka, ville de ringt. Det har de jo gjort alle de andre gangene. Og har noen fått tak i koden, har de allerede tatt pengene mine".
For å møte mamma på halvveien, ringer jeg banken for å høre om det er penger igjen på kontoen min. Det er det selvfølgelig, så jeg dropper sperring av kort ettersom det ville krevd enda en telefon for å få dem åpnet igjen.
Og lommeboka? Den dukker nok opp…