De lange, lyse sommernettene er historie. Mørket kommer tidligere og tidligere, og det tar lenger tid før det forsvinner. Som om det ikke er nok ting å være redd for når det er lyst…
Broren min bor langt inne i skogen. Grusveien frem til huset hans er humpete, og det finnes ikke et eneste gatelys. Det å sove i stua til broren min er det nest skumleste jeg vet om. Kanskje er jeg redd for den gamle mannen som går igjen. Kanskje er jeg redd for lydene jeg ikke hører. Kanskje er jeg redd for at det plutselig skal stå noen og banke på verandadøren. Kanskje er jeg redd for mine egne, raske hjertebank. Hos broren min sover jeg alltid med ansiktet inn mot veggen. Det er skummelt hos broren min når det er mørkt. Enda skumlere er det å reise hjem…
"Det er mørkt", roper jeg inn til broren min før jeg stenger ytterdøren. Han bryr seg knapt med å svare, og jeg vet at han ikke kommer til å stå på trappen for å se meg kjøre trygt avgårde. Jeg ser nesten ingen ting. Gårdsplassen er mørklagt, så det er såvidt jeg kan skimte den hvite bilen min da jeg står rett foran den. Nøkkelen jeg først finner frem passer ikke i låsen. Jeg fomler, og mørket pakker seg om rundt meg. "Du trenger da ikke låse bilen her, det kommer jo aldri noen hit. Dessuten har du ikke engang sterioanlegg som er verdt å stjele", har broren min fortalt meg minst hundre ganger. Men jeg er ikke redd for tyveri. Jeg er redd for den som kan ha pakket seg sammen bak setet mitt. Jeg er redd for den som plutselig kan grave seg frem fra bagasjen. Jeg er redd for at en jeg ikke har tilbud skyss plutselig skal stirre meg inn i øynene da jeg sjekker speilet.
Vel inne i bilen skrur jeg på taklyset. Og langlyset. Mørket blir skjøvet til side. Det er ingen i baksetet, og jeg passer alltid på at bagasjeplassen er fylt opp. Dørene låses. Jeg forbereder meg på at broren min kanskje skal sprette opp foran meg for å skremme. Han gjør det heldigvis ikke. Hadde han gjort det, ville jeg ikke besøkt ham på èn måned. Minst.
Langsomt kjører jeg bortover den humpete grusveien. Taklyset holder bilen opplyst. Jeg synger en salme, og stirrer stivt fremover. Hovedveien nærmer seg, og den er tryggere selv om den er omkranset av like mye skog som grusveien. For hovedveien har gatelys. Hovedveien har biler som innimellom kjører forbi. Hovedveien har høyere fartsgrense.
Etter å ha kjørt nesten en mil på hovedveien, tør jeg å slå av taklyset. Jeg ser fortsatt like stivt fremover, og nekter meg selv å se i speilet. Store, spøkelsesaktige skyer danser forbi vinduene. Fillern. Jeg glemte å sjekke under piknikteppet mitt. Noen kan ha gjemt seg under det. Det knirker i en pose, og en halvtom flaske med brus ruller frem og tilbake på gulvet. Jeg ser på veien foran meg. Jeg snur speilet slik at jeg garantert ikke ser noe om jeg plutselig skulle bli fristet til å se inn i det. Bensintanken er nesten tom. Ikke søren om jeg skal fylle i kveld. Bare jeg ikke går tom. Ingenting kan få meg til å stoppe nå. Ingen elg, ingen ulykke. Ikke engang en ensom person som står ved siden av bilen sin og vinker desperat etter hjelp. Kanskje er det Her og Nå som skal dele ut en sydentur til en som er snill og hjelper. Men jeg er ikke snill. Iallefall ikke når det er mørkt.
Istedenfor å kjøre hjem til meg selv, svinger jeg av i retning mamma og pappa. I natt skal jeg sove på pikerommet, der er det alltid trygt. Jeg kjører forbi to 14 år gamle jenter som er ute og går tur. Klokken to om natta. På en onsdag. Hadde Men in Black fått øye på dem, ville de mest sannsynlig blitt fengslet og blitt beskyldt for å være romvesener.
Jeg svinger inn på plenen til mamma og pappa, og låser forsiktig bilen. Vil ikke vekke det som er under picnincpleddet, i tilfelle det har sovnet. Det har godt tid til å komme seg ut av bilen min før jeg våkner i morgen.
Jeg låser opp døren til barndomshjemmet, og lister meg opp trappen. Pcen tar jeg med inn på badet, for det er mindre vindu der, noe som gjør det vanskeligere å komme inn. Her skal jeg sitte, iallefall til katten min bestemmer seg for å komme inn. Han kommer til å bli kjempeglad for å få lov til og sove på rommet mitt. Sammen med meg, med lyset på.
