En måke løfter faretruende på stjerten og gjør sitt fonødne. Jeg ser det, men rekker ikke gjøre noe med det. Noe klissete og ekkelt lander på skulderen min, og i avsky vender jeg ansiktet i retning motsatt skulder.  For tredje gang i sommer har en måke truffet blinken, nemlig meg.

Jeg hater måker.

Venninnen min ler og peker fornøyd på den tilgrisa t-skjorta mi. Forbipasserende smiler lattermildt, og en liten unge skriker æsj. "Næmmen, du har jo skikkelig store fregner også", flirer venninnen min etter å ha tatt en ekstra god titt på det oppgitte ansiktet mitt.

Jeg hater fregner.

Jeg ser meg i speilet samme kveld, og innser at min venninne har rett. Jeg HAR fregner. STORE fregner. Det virket som om jeg har spytta snus i motvind, som pappa ville sagt. Eller som om jeg har solt meg gjennom en sil. I tillegg er jeg solbrent, så nesa mi er knallrød. Jeg tviler ikke på at den lyser i mørket.

Jeg hater sola.

Da jeg var i Frankrike for noen sommere siden, ble det tegnet et portrett av meg. På portrettet er nesa mi knallrød, for kunstneren ville tegne meg akkurat slik jeg var. Han tok masse betalt for sin kunstneriske frihet. Samme kveld som portrettet av meg ble tegnet, brukte en måke de nye sandalene mine som do.

Jeg hater måker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De må virkelig ha et sterkt ønske om å dø, disse håpløse syklistene som triller ned fra fortauene og inn i biltrafikken. Uten hjelm, og med svettebånd som matcher sykkelbuksene, setter de livet på spill.

Jeg er ikke særlig skvetten av meg, men disse selvdestruktive syklistene er mer skremmende enn både optiker, tannlege og lege tilsammen. Fornøyde triller de nedover gata, og møter de en hindring ringer de bare lett i sykkelens ringeklokke istedenfor å bremse. De ser seg verken til høyre eller venstre før de svinger rett ut i gata. De nyter lyden av hvinende bremser, og smiler fornøyd når speedometeret når toppfart. Uskyldige fotgjengere skvetter til siden, livredde og panikkslagne. Det er vår. Storhetstid for de rullende selvmordssyklistene.

Selv synes jeg det er morsomt å sykle, under kontrollerte forhold og langt vekk fra biler. Vet man ikke hva man gjør, skjer det lett ulykker.

Så, hvorfor hater jeg?

Under en sykkeltur i fjerdeklasse ble jeg påkjørt av en annen syklist i nedoverbakke. Dette var ikke fordi jeg selv kjørte uforsvarlig, men fordi denne andre personen manglet evne til å styre i tillegg til at bremsene ikke fungerte. Fullstendig sjokkert forlot jeg ufrivillig sykkelsetet, føyk over styret og foretok en styrtlanding i grøftekanten. Desorienter og uten evne til å reise meg, ble jeg sittende å stirre ut i luften. Syklisten som nesten hadde tatt livet av meg sto blodig og hylende på sykkelstien. Jeg, som ikke fikk frem et ord, fikk ingen sympati. Jeg verken blødde eller gråt. Jeg hater syklister.

Det er en dum syklist sin skyld at jeg strøyk på oppkjøring første gang. Sensor mente at jeg kjørte for nær en syklist. Hva gjorde så denne syklisten på hovedveien i utgangspunktet? Og fikk jeg valget om å nesten knerte en syklist eller kjøre inn i en volvo 240 som kommer overraskende over en bakktopp en gang til, ligger syklisten tynt an. Jeg hater syklister.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag, rett etter at jeg fikk vite at jeg jobber de fire neste helgene og hele påsken, slo det meg: Jeg er ikke lykkelig.

Jeg liker ikke tanken på å måtte jobbe fire helger i måneden når de andre slipper unna med to. Jeg liker heller ikke å vite at jeg tjener 20 kroner mindre enn de andre (og under tariffen) i timen, og jeg liker ikke det faktum at jeg har gått glipp av "Tre nøtter til Askepott" de to siste julaftenene fordi jeg har jobba.

Jeg er lei av at ting klusser seg til for meg i siste liten, og jeg er lei av at det alltid skjer noe så jeg kommer for sent. Jeg er lei av å miste ting, og jeg er lei av å møtes av en nedsnødd bil (som avskiltes mandag) hver morgen. Jeg er lei av å være den som får ekstraoppgaver, fordi jeg ikke har noe å gjøre likevel.

Jeg hater å ikke leve opp til alle forventninger, og jeg hater å være den som alltid sier unnskyld. Jeg hater å være forkjøla året rundt, og jeg hater å være dne som alltid snubler ned trappa. Jeg hater å tilbringe lørdagskvelder foran tv’n aleine fordi jeg aldri har andre planer. Jeg hater å bo helt alene, uten selskap fra annet enn et innbilt gjenferd.

Mest av alt hater jeg meg fordi jeg ikke gjør noe med det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende