Jeg har mistet lommeboka mi. Igjen.
Da jeg flyttet for meg selv fikk jeg full kontroll over tingene mine. Nøklene har fast plass på den rotete kommoden, og lommeboka ligger alltid ved siden av blomsterpotta på spisebordet. Da jeg våknet i dag var nøklene på rett plass, mens lommeboka var sporløst forsvunnet.
Irritert dunker jeg håndflaten mot panna og prøver å huske hvor jeg hadde lommeboka sist. Dessverre har jeg dårlig tid denne morgenen også, ettersom jeg lider av fem-minutter-lenger syndromet som ofte blir til en time. Sinna, frustrert og en smule bekymret setter jeg meg derfor på mopeden min, Peder, uten å ha lokalisert lommeboka.
”Su-re-hu-e”, putrer Peder gjennom hele Hønefoss. Han har akkurat fått vite at han skal byttes ut med bil, og har derfor bestemt seg for å være så vrang som overhode mulig. Når vi er sent ute nekter han å starte (selv påstår han at det er kulda), og når han først starter nekter han å kjøre i mer enn
Det så virkelig ut til å bli en super dag. Peder var sur, jeg var sent ute, lommeboka var borte og mobilen tom for penger. I tillegg regnet det. Som vanlig når noe forsvinner varslet jeg jungeltelegrafen (min snille og greie mamma som alltid stiller opp), og hun ringte politiet for å høre om de hadde sett lommeboka mi. Igjen. Dessverre var den ikke der, og verken slekt eller venner jeg hadde sett den dagen lommeboka forsvant kunne hjelpe.
Det var ingen tvil om at min verden var i ferd med å falle sammen. Igjen. Tårene presset på bak øyelokket med føflekk. Hadde lommeboka lidd samme skjebne som den gamle mobilen min? Sklidd ut av lomma mens jeg og Peder kjørte tur, for senere å bli påkjørt av melkebilen? Eller hadde den havnet i en kjele i kjøkkenskapet slik nøklene mine gjorde en gang i vår? Mobilen min fant søsteren min i tusen knas etter tjue minutter, mens nøklene dukket opp da det ble middagstid. Lommeboka derimot var og ble borte.
Så satt jeg der da, midt på stuegulvet og gråt mine modige tårer. Lommeboka kostet meg 39.90 på Nille, noe som er en stor sum for en student som meg. Dessuten manglet jeg bare et stempel på å få en gratis pizza. Med sorg innså jeg hvor mange sosiale aktiviteter jeg måtte utebli fra om lommeboka ikke kom til rette.
Lykkelig var jeg da det peip inn en melding på mobilen fra en venninne av lillesøster min. Hun kunne fortelle at hun hadde funnet lommeboken min i bilen sin (undres hvordan den havnet der), men at søsteren min hadde glemt å informere seg før hun hadde sovnet (midt på dagen). Uansett, lommeboken er nå trygt tilbake hos meg, og jeg er lykkelig. Igjen. Enn så lenge…