Jeg er sju år, har musefletter og sitter på en stol som er knappe 30 centimeter høy. Jeg veier omtrent like mye som 22 liter melk, og er ikke på lang nær høy nok til å kjøre alle karusellene på Tusenfryd. Enden på blyanten min er tygd istykker av de butte melketennene mine, og kladdeboken er full av enkle setninger. Selv om det er en hel time til lunsj, så romler magen min. Litt tarmgass presser på og vil ut, så forsiktig slipper jeg en lydløs, liten promp.
Sekunder etterpå hersker fullt kaos i klasserommet. Mine seksten klassekamerater gisper etter luft, og frøken åpner klasseromsdøren samtidig som hun beordrer sine elever på vindusrekka til å åpne vinduene så langt det er mulig. Det er vinter og iskaldt ute, men alle er for opptatte med å holde seg for nesa til å ofre kulda en tanke. Klassens tårepese har tårer i øynene, og to gutter spør frøken om brannalarmen kommer til å gå av. Jeg sitter med foldede hender, og ber om at ingen skal finne ut at jeg står bak stinkbomben. Stanken er uutholdelig, og klassen har mistet all form for konesentrasjon.
To modige gutter utnevner seg selv til politimenn. Hurtig beveger de seg rundt i klasserommet for å lukte på alles romper. Læreren forsøker å stoppe hysteriet, men politiet har det for travelt til å lytte. Synderen må pågripes før beviset, stanken, forsvinner.
En etter en blir mine klassekamerater erklært uskyldig. Politiet stopper opp foran pulten min, og forteller høyt til klassen at de har kommet til prompens kjerne. Tiltross for at hun protesterer høylytt, blir jenta foran meg dømt skyldig. Jeg sender henne et anklagende blikk, før jeg ubemerkelig folder de neglebitte fingrene mine. Forsiktig vender jeg blikket mot taket, og hvisker: "Kjære Gud, takk for at det var en foroverpromp".