Noen ganger, når Gunhild blir veldig redd, skriker hun høyt. Det spiller ingen rolle om det er på kino, i klasserommet eller på jobb…
Min favorittfilm i hele verden for øyeblikket er Batman Begins. Filmen er ikke fullstendig overnaturlig, mennesker kan fly i den,det gode vinner over det onde og Christian Bale ser ikke så verst ut. For å være helt ærlig har jeg vært betatt av han siden jeg så han ta noen små, søte dansetrinn i The Newsboys.
Batman Begins hadde vært perfekt den, hadde det ikke vært for alle flaggermusene som dukker opp innimellom. Som et resultat av flaggermusene, skvetter jeg og skriker. Sist på kino. Heldigvis var de andre kinogjengerene veldig forståelsesfulle, og kom med trøstende ord hver gang jeg hylte. Det ble faktisk litt av en sport etterhvert, det å gjette når jeg kom til å skrike og hvem som rakk å trøste meg først.
Den verste filmen jeg noen gang har sett var en dokumentar vi ble tvunget til å se i femteklasse. Filmen handlet rett og slett om mennsker som ble drept og spist av ulike dyr. Ei stakkars dame hadde akkurat klart å redde seg opp fra vannet, da krokodillen hun hadde kranglet med de siste minuttene kastet seg over henne og slukte beinet hennes. Jeg skrek. Klassen lo. Dama døde.
Forrige måned, da jeg våknet, hang det to edderkopper rett over meg. Etter nettopp å ha lest at man svelger 8 edderkopper i søvne iløpet av livet, fortet jeg meg å spytte. Heldigvis var det ikke tegn at jeg hadde svelget noen (jeg sover ikke med munnen åpen, selv om det hender at jeg sikler innimellom), men de to andre edderkoppene hang faretruende over meg. Med et pip klarer jeg å rope på mamma (ettersom jeg heldigvis var på besøk hos foreldrene mine akkurat da): – Mamma, jeg har lyst på frokost, men det er to edderkopper her. Jeg tror de er venner…
Mamma reddet meg hun, så edderkoppene fikk ikke frokost den dagen. Men det fikk jeg.