Alt og alle er ute etter meg og jeg vet det. Av en eller annen grunn klarer jeg altid å rote meg opp i det meste.
Jeg lovte å elske deg bestandig.
Jeg lovte å vente på deg for alltid.
Jeg kan fortsatt vente,
men jeg elsker deg ikke.
Om jeg fikk vite at du ble borte for alltid,
ville jeg ikke gråte.
Hvis jeg ikke fikk se deg mer,
ville det ikke gjøre så vondt.
For selv om du alltid vil bo i hjertet mitt,
så eier du det ikke lenger.
Jeg var aldri bra nok for deg,
og du måtte spille bedre enn du er.
Jeg har heldigvis ikke mistet meg selv:
Kanskje har jeg tapt, kanskje har jeg vunnet.
For du vil fortsette å strebe mot den du vil være,
mens jeg alltid vil savne den du var.
Ble du borte over natten,
eller vokste du gradvis vekk?
Du forsvant foran øynene på meg,
men jeg lot deg dra.
For vi har blitt til du og jeg,
hver for oss.
Jeg kjenner deg ikke mer.
Jeg elsker deg ikke lenger.
