Det å skille seg, har blitt noe av det enkleste som finnes. Finn et nytt sted å bo, og skriv under på noen papirer. Den tyngste jobben er å flytte alle møblene.
Noen ganger, når jeg kjeder meg, hender det at jeg leter gjennom gamle dagbøker. I dag kom jeg over et innlegg skrevet dagen før jeg fylte 13, som handler om skillsmissen til foreldrene til ei venninne av meg.
1998
"Anne" skulle sove hos meg fordi foreldrene var midt i en skillsmisse. Moren var kommet for å hente tingene sine, og synes det var best at datteren overnattet hos noen. Dette innebar at jeg måtte være med Anne hjem for å hente de tingene hun trengte.
Da jeg kom hjem til Anne var salongen på vei ut døren (hvor skulle Anne og faren sitte nå?).
Rommet til Anne så ut som en slagmark. Det så rett og slett forferdelig ut, og Anne har aldri hatt det sånn før. Hun måtte lete lenge etter tingene sine fordi hun ikke ante hvor de var. Plutselig kommer faren inn på rommet. Jeg kunne se at han nesten gråt, og han virket helt utslått.Forsiktig spør han om Anne har fått med seg alle tingene sine. Hun svarer at det gjør hun, og faren forsvinner ut av rommet da moren kommer inn. Moren stiller spørsmål, men får ingen svar. "Hvor mange var dere i kveld", under hun. Anne svarer ikke, så spørsmålet blir rettet mot meg. Jeg rister usikkert på hode. Kunne jeg si noe når Anne ikke gjorde det?
"Kan ikke du bare gå", spør Anne
"Jo", hører jeg faren rope fra gangen.
"Jeg vil jo se unga mine", svarer moren, "Du vil nekte meg alt. Jeg er jo glad i dem".
"Det skulle du tenkt på før", mumler faren.
"Hva er det med deg a’", spør moren.
De kranglet, høyt. Hva var det egentlig med faren? Spørsmålet er vel unødvendig, for om ikke svaret klart fra før burde salongen ute på plenen forklart det meste.
Anne forlater rommet, og jeg merker at tårene presser på. Jeg visste jo at foreldrene hennes kranglet mye, men jeg trodde ikke det skulle gå så langt. Vi forlater huset, til min store lettelse. Jeg hadde holdt på å begynne å grine to eller tre ganger, men hadde heldigvis klart å holde tårene tilbake. Hvordan kunne Anne være så sterk?.
"Du, jeg har så lett for å skjelve", sa Anne da vi gikk over plenen hennes, "tror du det kan ha noe med dette å gjøre?"
Jeg trekker på skuldrene og stirrer bort på huset. Det virket så dystert. Og så tomt. Jeg kan liksom ikke helt forstå at det var huset jeg hadde overnattet i så mange ganger. Jeg kunne ikke forstå at det var her alle kjøreturene med Annes familie hadde startet. Kunne ikke forstå at det var her vi hadde stått på hendene i det myke grasset, og at det var her vi hadde spilt badmington. Det kunne forresten ikke være mer enn to måneder siden sist.
Mye var over nå. Jeg kjempet hardt mot tårene, og lurte på hvor lang tid det ville ta før Anne tilga moren…