Jeg har opplevd tre store skuffelser i mitt liv. Første gangen var jeg fem år, og avslørte at julenissen var kameraten til storebroren min. Den andre gangen var da mamma fortalte en av sin ni år gamle datters hemmeligheter videre. Tredje, og siste gang, var i dag da jeg så DaVinci-koden på kino.
Godt fornøyd krøp jeg ned i kinosete. Salens beste plasser var sikret, og min beste venninne hadde kjøpt et beger med deilig, oversaltet popcorn. Vi hadde begge lest Dan Browns berømte roman, og gledet oss til å se de skrevne ordene i bilder.
Filmen begynte, og etter hvert som minuttene gikk innså jeg at utgaven av DaVinci-koden som pappa kjøpte på loppemarked er helt unik. I min bok er nemlig Silas albino, og riktige albinoer har røde og ikke blå øyne. Det at Sophie Neveu mangler rødt hår kan jeg med litt godvilje overse, men at Robert Langdon er fremstilt som en overnervøs tulling er å trekke ting litt langt. Ikke vet jeg hvordan Tom Hanks har levd den siste tiden, men hans tolkning av hovedrollen er mildt sagt skuffende. Gi meg en flott dress og ei Mikke Mus klokke, og jeg skulle vist verden den virkelige Mister Langdon.
Skuffelse etter skuffelse følger. Etter en sterkt redusert samtale mellom Langdon og politioverbetjenten Bezu Fache, forlater Langdon Louvre sammen med Sophie uten store problemer. De spaserer rundt i Paris sin mest beryktede park, mens de i boken kjørte drosje. Selv et av spørsmålene Teabing stiller Langdon for å slippe han inn porten (Teabing sier i filmen: ”Melk eller sitron?” I boken står det: ”Melk eller sukker?” Spørsmålet er et lurespørsmål og svaret er sitron).
Hjemme hos Teabing legger Langdon fra seg krypteksten fra seg ved en sofa, han beholder den ikke i lomma. Og den speilvendte teksten som befant seg under rosen i boksen krypteksten lå i, ble løst av Sophie og ikke Langdon. Zürich var aldri bestemmelsesstedet for flygningen da Frankrike måtte forlates, og gutten som slapp det lille selskapet inn i Temple church og forklarer et par veldig relevante ting er fullstendig utelukket. Og når de finner ut at Temple church er feil, finner ikke Neveu og Langdon ut at hvor de skal ved hjelp av en tilfeldig gutts mobiltelefon. På en buss! Nei, tenke seg til. De fikk faktisk hjelp av en dame på biblioteket.
At Remy forteller Silas at han er ”the teacher” er også feil. Det gjør han aldri. Og Silas dør i en park, og blir ikke skutt av politimenn samtidig som han selv ved et uhell skyter Aringarosa. Teabing blir ikke avslørt som badguy fordi Sophie finner spor av en mann med stokk rundt gravkammeret til Isaac Newton, men fordi det ligger en lapp der hvor det står at Teabing fortsatt er gissel.
Feilene er mange. Hva er filmens mening med å gjenta tusen ganger at Langdon datt i en brønn som liten? Hvorfor har de ikke nevnt Mikke Mus klokken hans? Joda, han har den på hånden, men den blir absolutt ikke nevnt. Betalte ikke Disney for å bli nevnt i filmen, eller ville de rett og slett ikke ha noe med den å gjøre? I så fall forstår jeg det godt. Meget godt.
Så kommer slutten. Den grusomme og totalt enda mer ødeleggende slutten (om mulig). Før jeg dro for å se filmen, fortalte jeg min svigerinne at slutten sikkert fikk meg til å gråte, fordi jeg lett blir rørt. Jeg fikk rett, for jeg gråt. Av skuffelse og raseri.
Langdon skjønner i filmen med en gang at Davidstjernen er tegnet han leter etter da han kommer inn i Rosslyn kirken. I boken får han dette forklart av Sophies bestemor. Og den unge guiden er i bokens Sophies bror, mens han i filmen ikke har en mening. Og hva er det Langdon plutselig bestemmer seg å si, da de befinner seg langt nede i kjelleren i Rosslyn (noe de i boken aldri gjorde): ”Jeg tror ikke Sauniere var din bestefar. Han var bare stormesteren som tok deg inn”. Haha, hva for noe bullshit er det? Det ble aldri rettet opp heller. Og Sophie var i boken to år eldre enn sin bror, ikke motsatt. Og de to søsknene satt aldri i ulykkesbilen som drepte foreldrene.
Sauniere sendte aldri Sophie av gårde til internatskole, slik det ble sagt i filmen. Hun oppdaget ikke sin bestefars hemmelighet da hun tilfeldigvis kom hjem, som veldig ung, fra internatskolen, men hun oppdaget den da hun kom hjem etter endt utdannelse i Stobritannia. Og ritualet foregikk i en kjeller på Saunieres landsted, ikke i stua hans. Sophie kjørte ut dit selv, hadde altså lappen, og var mye eldre enn filmen tilsa. Og dette har hun sagt til Langdon lenge før de kommer så langt som til Rosslyn.
Det er selvfølgelig mange flere feil og store mangler i filmen, men dette er de jeg kommer på i øyeblikket.
DaVinci-koden my ass. Hadde jeg vært Dan Brown ville jeg anmeldt alle som hadde noe ved filmen å gjøre. Det å kalle den DaVinci-koden blir helt feil. Selvfølgelig er det sjelden en film kommer opp på lik linje med en bok, men at den forviller seg så langt ut på viddene er heller sjelden.
Drittfilm.