Det er mandag morgen i Marmaris, Tyrkia. Det summer jevnt i airconditionanlegget, og venninnen min puster tungt. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er våken, for jeg har bare sovet i noen timer. Plutselig ringer min venninnes telefon, og hun bråvåkner. Etter å ha snakket i telefonene i knappe fem sekunder, slenger hun røret over til meg. Det er broren min, og han er opprørt.
"Å, så glad jeg er for at jeg endelig fikk tak i deg". Det har skjedd noe etter at du dro". Broren min snakker fort, og jeg blir iskald innvendig. Har det skjedd noe med noen hjemme? Angsten biter seg fast.
"Det har gått av tre bomber i byen du er i, og vi har prøvd å få tak i dere i to timer". Jeg puster lettet ut. Bomber. Ikke verre enn det.
"Pass godt på dere selv, og ring mamma", avslutter broren min. Det er dyrt å ringe for 18 kroner minuttet.
Vi har bare sovet i tre timer, men står opp likevel. Reisebyrået har vel mer informasjon som de kan dele med oss. Gatene ute er nesten folketomme, og alle restaurantene i sentrum har bare en gjest eller to. Ingen form for panikk, bare stillhet.
Vi kommer aldri frem til reisebyrået. Ivrige tyrkere drar oss inn i butikkene sine, og de mobber oss for den hvite huden vår. Vi ender opp med å bestille turer hos reisebyrået Avalon. Rafting, dykking, tyrkisk aften og elvebåt safari. Vi gleder oss. En tyrkisk kelner fortaller oss at kurdiske terrorister står bak bombene, og at trusselen om nye angrep er større enn turistene får vite. For at trusselen skal forsvinne, må Tyrkia tilbakekalle soldatene de har sendt til Israel. Det har de iallefall ikke tenkt til. Istedenfor har de sent 1000 ekstra politimenn til Marmaris. Politimenn som cruiser rundt, to på en scooter, småflørter med turister, og drikker kaffe med lokale tyrkere. Eneste som skiller de fra andre tyrkere er at de har uniform og maskingevær.