Da jeg var liten, var lillesøsteren min den tøffeste jenta i bygda. Hun banket gjerne opp de som var uenige med henne, og iløpet av skoletiden har hun hatt noen besøk på rektors kontor. Hun var slåsskjempen over alle slåsskjemper, og det var ikke sjelden lyden av barnegråt var å høre i nabolaget vårt. I motsetning til henne slåss jeg sjelden, og når jeg først gjør det kommer det sjelden noe godt ut av det…
Det var vinter, og det luktet kaldt. Et lag med nysnø skjulte isen som dekket veiene, og man måtte passe vært skritt man tok for ikke å falle.
Bygdas store ramp hadde i en lengre periode plaget en venninne av meg, så skoleveien var blitt et mareritt. Hver dag ble hun døypet, og hver dag fikk hun slengt stygge ord etter seg. Jeg prøvde å snakke med gutten, og jeg snakket med lærerene, men ingenting skjedde. En januardag fikk jeg nok. Min venninne var nettopp blitt døypet for femtiende gang den uken, og jeg var rasende. Rasende fordi hun ikke tok igjen selv, og rasende for at han ikke ga seg tiltross for at jeg hadde snakket til ham så mange ganger. Tiltross for at mamma gjentatte ganger har fortalt meg at vold ikke løser noen ting, kastet jeg meg opp på ryggen til denne gutten, og lugget til så hardt jeg kunne. Jeg kjørte det stygge trynet hans langt inn i snøen. Han sa unnskyld til min venninne, løftet armen sin og dyttet knyttneven sin så raskt og hardt han bare kunne mot dethøyret øyet mitt. Jeg ble stående og danse en stund, før jeg gjenvant kontrollen. Gutten forklarte at han kunne slått mye hardere (han ble skuffet fordi jeg ikke gråt), og deljet løs på noen søppelkasser. De veltet ikke engang.
Jeg kommer hjem med blåveis, og pappa spurter hjem til denne gutten: "Hvilken pingle er det som slår ei jente?", undret han seg. Gutten kom på døren min litt senere, sammen med moren sin. Han hadde visstnok mistet flere mengder hår, ifølge moren, og det var uakseptabelt at jeg hadde gått på han uten grunn. Uten grunn? De hadde nemlig besøkt min mobba venninne, som kunne fortelle at den påståtte mobbingen aldri hadde funnet sted. Det var bare noe jeg hadde innbilt meg. Innbilt meg? Det eneste jeg skjønte at jeg hadde innbilt meg var at jeg hadde en venninne.
"Venninnen" min innrømte senere for meg at hun var redd for å si ifra om mobbingen. Heldigvis plaget aldri gutten henne på skoleveien igjen, selv om en liten ondskapsfull del av meg håpet at han ville det. Aldri kommer jeg til å banke noen for andre mer. Iallefall ikke for innbilte venner.