En blå volvo 240 svinger inn på parkeringsplassen til campingen der jeg jobber, og ut av bilen hopper tre mannfolk i sin beste alder.

Mann #1: Denne karen er kun iført en blå shorts, som forresten er så liten at den minner mer om en speedo . Det første han gjør etter å ha sagt høflig "god dag" til meg, er å speile seg i kioskens kjøleskap. Han tar et godt tak i den lille shortsen sin, og trekker den så langt opp at rompa tydelig blir delt i to. Ettersom den lille shortsen er så merkbar, kan vi bare kalle ham Speedo.

Mann #2: Har en blomstrete, stor veske som han klemmer hardt mot brystpartiet. Magen minner om en stor badeball, og han har kun ett øyebryn. La oss kalle ham sjefen, ettersom han har en tydelig lederposisjon i gruppa.

Mann #3: Den lille gruppens sjåfør. Han har en liten, men fryktelig elegant, svart veske. Neglene er malt i en nydelig, babyrosa farge, og den herremannen er den eneste i gruppen som er iført mer enn ett plagg. Baby burde være et passende kallenavn.

Sjefen (Stemmen er rolig, og han høres t som Märtha Louise når hun leser eventyr): Dere, kan ikke vi spleise på noe pålegg da, og så kjøper vi et brød. Se, det er jo helt nystekt! Sånn flaks altså!

Baby (lys og mild i stemmen): Men jeg har så fryktelig lyst på en pommes frites (han uttalte det akkurat slik det skrives). Den koster bare tyve kroner.

Speedo (Har stemme som en jente på 7 år): Jeg ville sågjerne bare ha en is, men hvis vi kan kjøpe skinke tar jeg gjerne en skive brød.

Brød, pålegg og pommes frites blir kjøpt. Sjefen har en samling med mynter i bånn av vesken sin. Han teller langsomt opp kronestykkene.

De tre vennene trøkker seg sammen på en benk ute. Alle tre skal absolutt sitte på samme side, så det er trangt om plassen. Min kollega og jeg blir stående å observere alle bevegelsene til de tre, noe merkelige, gjestene våre.

Sjefen: Du, kan ikke du steke en slik pommes frites til meg også…

Han masserer skuldrene mine samtidig som han kommer med forespørselen sin.

Sjefen: Men du, stek den litt godt da. Jeg har så innmari dårlig fordøyelse, skjønner de…

Sekundet etter at Sjefen har forlatt kiosken igjen, knekker jeg sammen i latter. Jeg vrir meg i kramper på kjøkkengulvet, og min kollega er like hardt rammet av som meg. Plutselig banker det på kioskvinduet, og der står sjefen. I hendene holder han to, små kaffekopper.

Sjefen: Du kjære, kunne jeg få litt vann til bærtene min?

Jeg stirrer forvirret bort på Speedo og Baby som sitter tett sammen på krakken. Sjefen synes sikkert de er søte, men noen bærter er de nå ikke… Kollegaen min knekker sammen i latter igjen, så det er ikke mye hjelp i henne.

Sjefen: Hehe, nei, ikke dem nå, jeg skal ha vann til hundene mine! De to småjentene mine.

 En smule flau fyller jeg vann i koppene til Sjefen. Jeg sender samtig med ham den godt stekte pommes fritesen. Han takker høflig, og forsvinner bort til sine kamerater igjen.

Etter en halv time er det underlige følget klare til å dra. Speedo krabber bak i baksetet, og da gjør Baby en kjemptabbe. Han klasker nemlig Speedo på rompa. Speedo blir fryktelig fornærmet og lei seg.

Sjefen synes synd på stakkars Speedo, og er enig om at Baby har begått en tabbe.

Sjefen: Betyr det at du bare er kjæreste med meg nå?

I akkurat det øyeblikket som denne setningen ser dagens lys, dukker sjefen min opp. Hun stirrer forundret på de tre karene i volvoen, før hun snur seg spørrende mot meg og min kollega:

"Var de virkelig kjærester alle tre??"

Vi smiler bredt og sier i kor:

"Ikke lenger nå…"

Tips oss hvis dette innlegget er upassende