Ikke en dag går forbi uten at jeg blir minnet om hvordan ting var i gode, gamle dager. Den gangen da jeg var ung.
Alle går rundt å gleder seg til de blir myndige, for da er det så mye morsomt de plutselig får lov til å gjøre. For meg var det helt motsatt. En bytur da jeg var mindre var langt mer spennende fordi alt var stort. Det var alltid noe nytt og annerledes man kunne prøve ut. Jeg kunne løpe feil vei i rulletrappene uten at noen trodde jeg var gal. Jeg kunne sitte oppå statuene, ogfolk så en skjønn unge som lekte. Jeg kunne tilogmed bade i fontena midt på torget uten å få tilsnakk fra politi. Dessverre er disse gode,gamle dager over for lenge siden.
Ting var så mye enklere før. Mamma smurte nistepakken min, og pappa kjørte meg rundt overlat. Nå må jeg lage min egen mat, noe som har gjort meg kresn. Skal jeg noen steder må jeg drasse meg dit selv, noe som har gjort meg lat og usosial. Det å bli gammel skulle liksom gi meg så mye, men alt jeg sitter igjen med er en romlende mage og ensomhet. Det er trist å bli gammel.
Snart blir jeg enda eldre, og da blir nok ting mye tristere. Tennene mine kommer til å falle ut, og vannglasset på nattbordet som før bare var til drikke blir bolig for gebisset mitt om natten. Håret mitt vil bli grått og ustelt, fordi det vil bli for langt å gå til frisøren med den ødelagte hofta mi. Blomstene i vindusposten min kommer til å visne fordi jeg glemmer å gi de vann. Om jeg har husket å kjøpe blomster da. Du glemmer nemlig ofte og mye når du blir gammel.
Nei du, ting var mye bedre før. Vi lengter ofte etter det vi ikke har, men det er virkelig sant at ting er lettere når man er ung. Iallefall var det sånn for meg da jeg var det, den gangen i forrige århundre.