Det finnes alltid noe vi angrer på at vi har gjort. Eller ikke gjort. Jeg har også min liste.
* Kjære Pete. Selv om jeg var klar over at døden nærmet seg for deg den sommeren jeg var 15, besøkte jeg deg ikke. Du ventet på meg, men i frykt for at det ville blir kjedelig og trist å sitte sammen med en som nesten var både blind og døv, kom jeg ikke. En nydelig gyngetrehest hadde du skåret ut til meg, som en gave. Den står på peishylla mi, og hver gang jeg ser på den tenker jeg på deg. Jeg er lei for det, Pete. Lei for at jeg ikke kom, og for at jeg aldri skrev noe takkebrev til deg. Hvil i fred.
* Til deg som ikke hadde noen venner. Du gikk bestandig med hodet ned, og hver gang noen nærmet deg snudde du deg bort. Jeg angrer på at jeg aldri sa annet enn hei til deg, angrer på at jeg ikke spurte om du ville være med. Når jeg en sjelden gang ser deg nå, så går du fortsatt alene. Jeg håper du får være med en gang.