"Uflaks", sa Severin Suveren. "Dobbel uflaks", sa Gunhild og lurte på om hun noen gang kom til å fly igjen.

Jeg er vant med å fly. Som regel møter jeg opp på flyplassen en halv time før avgang, fordi jeg kjenner rutinene ut og inn. Jeg vet at pcen skal ut av sekken og scannes alene, og jeg er fullt klar over at det er begrensninger for hvor mye flytende væske man får ta med seg. Pass (dersom jeg skal utenlands) og annen identifikasjon er alltid med, og flybilletten er selvfølgelig printet ut på forhånd. Likevel hender det en sjelden gang at det glipper når jeg skal gjennom sikkerhetskontrollen.

Gode og komfortable reiseklær er viktig for at flyreisen skal bli mest mulig behagelig. Dessverre er det ikke alltid at man husker hva som er behaglig å ha på seg, og da tar man gjerne det første og beste man får tak i. Selv om det første og beste er en olabukse som har en ødelagt glidelås og mangler knappen i livet…

"Hah",tenker jeg og velger et belte med stor beltespenne,"klarer ikke denne å holde buksa oppe, så klarer ingenting det". Selvfølgelig er jeg fullstendig klar over at belte må av i sikkerhetskontrollen, men 30 sekunder uten belte kan vel alle klare.

Bagasjen er sendt, og det er bare sikkerhetskontollen igjen. Pcen legges i en kasse på rullebåndet, og beltet legges sammen med jakka i en ny kasse. Med lange, brede skritt spaserer jeg gjennom kontrolldøren. Det er da det totalt overraskende skjer: Det begynner å pipe.

"Kom hit", kommanderer en bartetrønder av utenlandsk opprinnelse. Lydig tar jeg brede skritt mot høyre, slik at mannen kan kroppsvisitere meg. Buksa begynner å skli, og jeg samler beina i håp om å holde den oppe. "Du må spre beina", forklarer bartetrønderen. Desperat klemmer jeg rumpeballene sammen i håp om at de skal få tak i noe av buksa. Armene peker rett ut til hver sin side, så dem er det ingen hjelp i.  Buksa sklir, og lengselsfullt stirrer jeg bort på beltet som har nådd enden av rullebåndet. Det vesle apperatet trønderen visiterer meg med piper og piper. Buksa sklir. "Supert", tenker jeg og kniper rumpeballene godt sammen. Nå er jeg i alle fall godt på vei dersom sikkerhetsvakta drar frem gummihanskene.

"Du må ta av deg skoene!", sier bartetrønderen strengt. Jeg drar raskt på meg buksa, som har avslørt mer enn en liten rørleggersprekk, før jeg knyter av meg de flyplassikre skoene mine. De sendes av gårde på rullebåndet, mens jeg går gjennom sikkerhetskontrollen nok en gang. Denne gangen piper det ikke! Overlykkelig tar jeg på meg belte, før de udugelige skoene mine knytes på igjen. Idet jeg griper tak i venstre, legger jeg merke til en liten tegnestift som har borret seg vei inn i sålen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende