Sammen med mine studentkollegaer fra lærerstudiet har jeg overtatt en skole. Alle de opprinnelige ansatte er borte, så vi studentene er både lærere, inspektør og rektor. Jeg er plassert i 3. klasse, og dagene der er aldri kjedelige. I dag ble det imidlertidig litt mer spennende enn det burde vært…

Jeg hadde ikke første time i dag, og satt derfor på lærerværelset og jobbet med diverse forberedelser. Plutselig får jeg øye på en av "mine" elever, som står sjenert borte ved døra og stirrer på meg.

"Hei, vennen, er det meg du lurer på?", spør jeg.
Jenta nikker: "Ja… hun andre læreren sa at du måtte komme nå!"

Jeg pakker sammen tingene mine, og slår følge med jenta til klasserommet. Elevene sitter pent i ring, og min studentkollega hopper opp fra stolen sin i det samme jeg kommer inn i klasserommet.

"Du", utbryter hun, " Eh.. jeg har mista en unge!"

Skoledagen har såvidt begynt, og en elev er allerede forsvunnet. Ingen tvil om at dette lover godt.

"Altså", fortsetter min studentkollega, " han var her og kledde av seg, men nå er han putt borte".

Elevene i klassen aner ikke hvor han kan ha tatt veien, og ingen av de tror at de kan ha sagt noen som har gjort han sur eller lei seg. Men de er bekymret for kameraten da, for han pleier jo ikke å forsvinne.

Jeg tar på meg oppgaven som sporhund, og forsvinner ut i skolegården. Den er helt tom, og det er ikke tegn til liv noen steder. Litt frossen og ikke en smule klokere, stikker jeg opp til rektor for å informere om hendelsen. Han tar på seg jakke, og sammen med et par andre tar han over oppgaven som sporhund.

De leter og leter, og tilslutt sier jeg at jeg vil ringe hjem til gutten for å se om han kanskje har gått hjem. De sier seg enig i at det er en god idé, så jeg lukker meg inn i ensomheten på rektors kontor. Jeg trommer nervøst i bordet, og funderer på hvordan jeg skal formulere meg. "Vi har mista sønnen din" høres jo meget dramatisk ut. Etter nøye gjennomgang av samtalen i hodet, griper jeg tak i telefonen og slår nummeret som står oppført på klasselista. Det ringer hele åtte ganger, og jeg er i ferd med å legge på da en mannstemme svarer:

"Hallo?"

"Ja, hei", svarer jeg så blidt jeg bare kan.

 Jeg sier raskt hvor jeg ringer fra og hvem jeg er. Jeg skal akkurat til å forklare situasjonen, da mannspersonen bryter inn:

"Han er syk i dag og kommer ikke på skolen i dag"

"Det var bare det jeg ville vite. Ha en fin dag og ønsk god bedring".

Mannspersonen takker, og jeg legger lettet på røret. Glad og fornøyd forlater jeg kontoret, og utenfor står alle spente og venter.

"Han var sjuk", informerer jeg med en liten latter, "tror nok at de som snakket med ham i dag tidlig kanskje har sovet litt lite i natt".

Jeg løper ned til klasserommet for å fortelle min studentkollega at hun må ha sett syner. De tre guttene som hadde pratet med den syke gutten mens han visstnok kledde av seg yttertøyet, ser forundret på hverandre da jeg forteller at kameraten deres ligger syk hjemme.

"Da var det nok i går vi pratet sammen da", konkluderer den ene åtteåringen veslevoksent.

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende