Jeg er bare 20 år, men likevel blir min evig single status kommentert stadig vekk…

"Du tante, du begynner å bli gammel. Skal ikke du snart gifte deg?", under min åtte år gamle nevø.
Jeg sukker, og legger armene i kors. Skal de aldri slutte å stille spørsmål?
-Nei, jeg skal ikke gifte meg enda. Først må jeg treffe den rette, og så kanskje, men bare kanskje, ender det med at vi gifter oss.
Åtteåring ser ut til å godta det voksne svaret mitt, men hans seks år gamle søster har ikke tenkt til å gi seg så lett:
- Vi kan vel få søskenbarn snart iallefall?
- Ja, selvfølgelig skal dere få søskenbarn.Den gangen man kan kjøpe søskenbarnfrø på butikken, som ikke trenger annet enn god jord, sol og litt vann i ny og ne.
Søsknene veksler forvirrede blikk før de spurter inn på kjøkkenet for å fortelle foreldrene hva de nettopp har funnet ut.

-Du lærer, er du gift eller?
En andreklassing er lei av de enkle mattestykkene, og har funnet ut at det vil være morsommere å stille meg personlige spørsmål.
- Nei, jeg er ikke gift
-Men hvor bor kjæresten din da?
-Jeg har nok ingen kjæreste heller, forteller jeg og ler en forsiktig latter.
Sidemannen til den matteleie eleven bestemmer seg for å få et ord med i laget:
- Hva??? Ingen kjæreste? Søsteren min er bare 15 år, men hun har kjæreste.
Den matteleie nikker veslevoksent:
- Ja, tilogmed mange i fjerde klasse har kjærester. Hvorfor har ikke du?

Ja, hvorfor har ikke jeg? Er jeg, som andre har påstått, for kresen? Har jeg sett for mange romatiske filmer og lest for mange bøker om heltemodige menn som både har humor, sjarm og fast jobb? Eller har jeg den tendensen at jeg skyver alle som kommer under huden på meg vekk iløpet av få sekunder?

Heldigvis har mine søsken bestemt seg for å sende meg inn på rett kjøl. Dessverre virker alt mot sin hensikt. Blir jeg presentert for nok en mindreårig, en alenefar eller et skillsmissevrak til, oppsøker jeg nærmeste nonnekloster. Forhåpentligvis er det langt herfra.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende