Vi er uvenner. Du kan vel nesten kalle oss bitre fiender. Vi vil nok aldri komme overens, bussen og jeg.Click to view image details

Forrige uke var jeg ute og gikk. Gradestokken viste mange minusgrader, og solen skinte på en måte som fikk snøkrystallene til å glitre. Det hadde sikkert vært en skikkelig fin tur, hadde det ikke vært for at jeg var våt i håret. Dessuten var jeg fryktelig sint.

Det er ikke første gangen bussen har kjørt forbi meg uten å stoppe. Flere ganger har jeg stått på bussholdeplassen og sett at det blå monsteret har sust avgårde, uten å gjøre tegn til at han vil ha meg med. Før var problemet mellom oss annerledes. Da var jeg somregel sent ute, og han kom litt for tidlig. Jeg bestemte meg derfor for å skjerpe meg, og komme tidsnok slik at våre spor kunne krysses. Gi oss en mulighet til å bli venner. Dessverre hjalp det ikke. Skal man være kamerater må man nemlig være to om det, og det rullende, motoriserte uhyret hadde intet ønske om å bli min trofaste følgesvenn.

Det at bussen nekter å plukke meg opp, er nok ikke det eneste problemet vi har. Er jeg så heldig jeg først kommer på, slippes jeg ikke av. Bussen roter med stoppsignalene jeg sender til sjåføren, og en gang la han en stor, rusten kjetting foran døren slik at det var umulig og åpne den. Dessuten har bussen skrevet mange saftige hemligheter på setene sine, som gjør meg så oppslukt at jeg glemme rhvor jeg skal av. Det rullende monsteret som kaller seg selv kollektiv transport, er uten tvil den verste fienden man kan ha. Han ver hvor lettlurt jeg er, og har flere ganger lurt meg til å ta en av hans frender som skal en helt annen vei enn meg.

Bussen og jeg vil nok aldri bli bestevenner, men jeg skulle ønske vi var litt mer samkjørte. Det ville gjort ting mye lettere for oss begge, iallefall for meg. Derfor vil jeg fortsette med min vennlighet, i håp om at bussen en dag blunker imøtekommende til meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende